ANNONSE

Kunstens verden

Francisco Zurbarán

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 28.09.2016

Thomas av Aquinos apoteose (1631)


Francisco Zurbarán (født 7. november 1598 i Fuente de Cantos i Spania, død 27. august 1664 i Madrid) var en spansk maler, og en av de betydeligste kunstnerne fra den spanske barokken.

Zurbarán er kjent for sine spektakulære religiøse bilder og sine særegne stillebenmalerier, utført i en realistisk stil som ga ham tilnavnet «Spanias Caravaggio». Hans arbeider hadde stor innflytelse i Spania og i de spanske koloniene i Sør-Amerika, og ble en inspirasjonskilde for franske 1800-tallsrealister som Gustave Courbet.

Flere viktige læremestre

Zurbarán var sønn av en tendero (kjøpmann) og kom omkring år 1614 til Sevilla. Der gikk han i tre år i lære i et kunstnerisk ubetydelig verksted, hos maleren Díaz de Villanueva, og der lærte han seg det håndverksmessige ved malerkunsten. En annen mer kunstnerisk impuls fikk han fra den nederlandske innflytteren Juan de las Roelas. Zurbarán utgikk fra Sevilla-skolens tidligere mestere, bl.a. Francisco Herrera d.e., og nådde tidlig den inntrengende tolkning av religiøse motiver som særlig har gjort ham kjent.

Zurbarán fikk et livslangt vennskap med Diego Velázquez, som lærte og arbeidet i byen til 1622.

Kongelig hoffmaler

Zurbaráns virksomhet foregikk i 1618–28 i Llerena og fra 1629 i Sevilla som byens maler. Fra 1650 var han bosatt i Madrid, allerede i 1633 var han blitt hoffmaler hos kong Filip VI av Spania og malte for ham, men fikk ikke fullført, en rekke bilder om Herkules’ bedrifter for slottet Buenretiro.

En tid arbeidet han også i Jerez de la Frontera og Guadalupe. Zurbarán er blitt kalt den mest spanske av alle spanske kunstnere.

Mer alvor – dype følelser

Allerede i scenene fra Bonaventuras liv 1629 (ødelagt 1945) var figurene klart plassert i det maleriske rom, parallelt med fremre billedplan. Men i 1630-årene oppnådde han større plastisk virkning med rikere koloritt i f.eks. Thomas av Aquinos apoteose, 1631.

Hans hovedverk fra 1630-årene er de 21 (19 bevarte) maleriene i Hieronymusklosteret i Guadalupe (1638–39). I 1640-årene ble hans malerier enda alvorligere og dypere stemt. Innflytelse fra Diego Velázquez er tydelig i noen portretter, mens stilen i verkene fra 1650-årene blir ytterligere mer tilbakeholden i koloritten og dypere i det følelsesmessige engasjement, som i Franciscus i bønn (1658–60). Fargen ble også mer diffus og modelleringen vekere under inntrykk av Bartolomé Esteban Murillos maleriske manér som i Den ubesmittede unnfangelse i Sevillas rådhus, 1645–50.

Andre kjente verk av Francisco Zurbarán er alterbildet i katedralen i Sevilla (1624), Den hellige Thomas av Aquinas’ triumf i Thomaskirken i Sevilla og syv fremstillinger av den hellige Peter Nolascos liv i katedralen i Sevilla, i Prado og i akademiet i Madrid (1629).

Neste gang: Bartelomé Estabán Murillo

Barokken er navnet både på en stilart og en epoke innen ­europeisk kunst, og ­regnes i hovedsak fra tidlig 1600-tall til 1750. Kunstretningen verdsatte dramatikk og ­detaljer, ­ornamentering og prakt, og fremtrådte innen de fleste kunst­formene: ­Musikk, arkitektur, litteratur, maler- og billedhugger­kunst. Navnet er av senere dato og ble opprinnelig benyttet nedsettende – det antas å ha sin ­opprin­nelse i det ­franske ord baroque, fra portugisisk barroco, som betyr en uregel­messig formet perle. I dag betyr barokk på fransk «overfylt, svulstig».

Eksempler på barokke bygninger er blant annet deler av ­Peterskirken i Roma, ­Slottet i Versailles, St. Paul’s Cathedral i London og Invalidedomen i Paris. 

Symbolikken i malerier og skulpturer var vesentlig forenklet, slik at alle kunne få ­utbytte av kunsten, ikke bare de lærde. Skulpturene fra barokken var fulle av ­bevegelse og muskelstyrke. Et eksempel på dette er Fontana di Trevi i Roma. ­Maleriet i barokken var i likhet med skulpturen ofte preget av dramatikk og ­komposisjonell overflod, men også mer dempede og inn­advendte uttrykk finnes. 

Berømte kunstmalere fra Barokken:

Italia: Caravaggio, Canaletto, Francesco Guardi, Annibale ­Carracci, ­Guercino, Pietro da Cortona, Giovanni Battista ­Tiepolo, Andrea Pozzo og Guido Reni.

Nederland: Frans Hals, Rembrandt, Jacob van Ruisdael, Jan Steen, ­
Willem Kalf og Johannes Vermeer. 

Flandern: Peter Paul Rubens og Anthonis van Dyck.

Frankrike: Nicolas Poussin og Claude Lorrain.

Spania: Diego Velázquez, Francisco Zurbarán, Bartolomé ­Estabán Murillo, 
Jusepe de Ribera og Francisco de Goya.



Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no