ANNONSE

HUS & HAGE

Å leve med historien

Tekst:Andrea Bærland Foto: Audun Braastad / NTB scanpix


Publisert: 12.10.2016

FESTLIGE LAG: Vibeke Sætre har feiret jul og holdt flere fester i det 200 år gamle huset. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix


Hos Vibeke Sætre har ting fra tidligere tider fortsatt livets rett, både ute i hagen og inne på soverommet.

– Jeg kjører ofte på biltur og kjenner på følelsen hus gir meg, og kan tenke «det der er et bra hus og en bra plass», sier Vibeke Sætre, og forteller at hun synes det er trist at så mange gamle hus står tomme.

– På en måte skjønner jeg at det ikke er så mange som har lyst til å selge. At huset har stått der i hundre år og hører hjemme der. Samtidig er jeg veldig opptatt av bygghistorie og norsk bondekultur og ønsker å ta vare på noe av den, sier hun.

Etter å ha banket på utallige dører fikk Sætre endelig napp i Tinn kommune i Telemark. Med seg hjem fikk hun et om lag 200 år gammelt laftet hus som en gang i tiden, over to etasjer, har huset to familier og en hest. Nå fungerer det som gjestehus i hagen på Lysaker i Bærum.

Puslespill i tømmer

For å få flyttet huset til Sætres hage måtte alle stokkene nummereres og huset plukkes fra hverandre. Stokkene ble løftet inn i hagen med kran, før puslespillet kunne settes sammen.

– Det som ofte skjer med gamle laftede hus, er at de nederste stokkene råtner, så de tok vi vekk, derfor består huset bare av én etasje i dag, forklarer hun.

– Og når vi først hadde ett hus på plass, måtte vi jo skape et miljø rundt det og begynte å jakte på flere hus.

De to mindre husene på tunet er hentet fra Espa i Hedmark. Sætre sier hun har prøvd å plassere dem slik hun ser for seg at et gårdstun kunne sett ut i gamle dager. Sætre forklarer at det gjelder å finne hus som har tilnærmet lik tykkelse på stokkene for at det skal se ut som husene, som i virkeligheten er hentet fra ulike steder, hører sammen.

Historiefortelleren

Også innenfor de fire laftede veggene har hun skapt en atmosfære som leder tankene til tidligere tider. Gulvene er malt bonderøde, og sengene og benkene bak spisebordet har hun bygget selv, slik hun ser for seg at det kunne vært gjort for 200 år siden. Interiøret for øvrig er samlet inn fra ulike steder med ett mål for øye: å fortelle en historie.

– De stoppet nok ikke ut dyr, men kanskje de jaktet, eller det var rev i nærheten av gården, sier Sætre om den utstoppede reven hun har plassert på spisebordet.

Det er ikke bare på det gammeldagse gårdstunet i hagen at Sætre er opptatt av å fortelle historier. Også bolighuset har en historie som kan spores helt tilbake til 1900, og der finner man mange elementer som minner både om husets og Sætres egen historie.

Dørkunst

Hun vedgår at gulvet burde vært skiftet ut, men sier det er fint å tenke på at mennesker har gått over gulvene i over hundre år. To av dørene i stuen hører også til husets opprinnelige utførelse.

Sætre forteller at dørmalere var datidens kunstnere, og at de reiste rundt og levde av å male dører med en teknikk som heter ådring. Hver med sin helt egne stil.

– Det jeg synes er spesielt fint her, er at han som har malt vår dør, har brukt akkurat de samme fargene som jeg ville brukt selv. Så jeg følte det var meningen at den skulle bli værende.

I Sætres hjem er det flere ting hun har funnet på ulike steder. Mursteinsveggen på gjesterommet består for eksempel av stein fra gamle Bislett, og det store kjøkkenvinduet plukket hun med seg fra en gård på Grünerløkka som skiftet vinduer.

– Hvis du lever som meg, utvikler du nok et haukeblikk for ting du kan få bruk for på et vis, sier hun.

Hjort fra Afrika og Vestlandet

– Jeg synes det er viktig at tingene man innreder hjemmet sitt med, betyr noe, sier hun, og forteller om fiskekisten fra hjemstedet Askøy som foreldrene har kjørt over fjellet for henne, og alle hjortegevirene som minner om at hun kommer fra en jegerfamilie på Vestlandet. Over pianoet i stuen henger en Kudu, et afrikansk hjortedyr skutt av en kamerat.

Kurven til hunden Alvin er fra Kina, og treutskjæringen over komfyren fra Thailand, men Sætre mener at både disse to tingene og flere av de andre gjenstandene hun har hentet hjem fra utlandet, kunne vært norske.

– Hvis man ser på håndverk fra en del andre land, så er det veldig ofte en sammenheng. Mange av disse tingene kunne vært norske, så det har vært en felles forståelse en gang, mener Sætre.

Evighetsprosjektet

Sætre kjøpte huset på Lysaker i 2000, og har holdt på med det siden den gang. Selv om hun nå har nådd et punkt hvor hun mener det stort sett bare er vedlikehold som gjenstår, understreker hun at man er nødt til å ha en genuin interesse og være litt handy om man skal leve med det hun betegner som et evighetsprosjekt. Det aller meste av arbeidet har Sætre gjort selv, kjøkkenet har hun bygget sammen med en venninne.

– Jeg har lest masse, og tenker at det er bare å tørre. Jeg er veldig uredd. Det er ingenting som er kjempevanskelig, det er bare uvant. Og så har jeg hengt masse på Maxbo og mast, sier askøy­væringen med et smil.


Annonse

© 2018 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no