ANNONSE

HUS & HAGE

Vet ikke om kultur­minner i byene

Tekst: Kjell M. Kaasa

Foto: kulturminnefondet


Publisert: 12.10.2016

BYGÅRD FRA 1800-TALLET: Hammerstads gate på Majorstua i Oslo. Mye murgårdsbebyggelse i Oslo sentrum fra 1800-tallet og fram til første verdenskrig står oppført på byantikvarens gule liste. Det betyr at By­antikvaren vil uttale seg før det gjøres eventuelle endringer på fasade og annen bygningstruktur. Mens beboerne står fritt til å gjøre ­endringer inne i egen leilighet. At en bygård er gul-listet, regnes som regel et kvalitets­stempel av markedet, ifølge Byantikvaren.


90 prosent av søknadene om støtte til kulturminner, kommer fra bygde-Norge. – Mange byfolk bor i et kulturminne uten å vite det, sier Simen Bjørgen i Kulturminnefondet.

Av de 8326 søknadene om støtte som har kommet inn til Norsk kulturminnefond siden oppstarten i 2003, har til sammen 886 kommet fra byene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø.

– Det er altfor få i forhold til bygningsmasse og folketall. Det er ikke bare gamle stabbur som forteller om fortiden, kulturminner er så mye mer, sier direktør Simen Bjørgen i Kulturminnefondet.

Nå vil han gjerne ha flere søknader fra byene.

Fysiske spor

Nærmere 6000 bygninger i Norge er fredet, som er den strengeste formen for vern. Støtten til vedlikehold kommer fra staten gjennom Riksantikvaren.

Verneverdige kulturminner er det mange flere av, anslaget ligger på rundt en halv million. De har et mindre strengt vern og er som regel privateid. Støtte til restaurering kan søkes fra Kulturminnefondet, som deler ut nærmere 90 millioner kroner årlig.

– Et kulturminne er alle fysiske spor som vitner om hvordan folk levde før. Bor du i en bevart generasjonsbolig i byen, kan du dermed være berettiget støtte til oppussing. Et viktig poeng er at oppussingen ikke ødelegger den historiske verdien, men at særpreg og arkitektoniske detaljer bevares, sier Bjørgen.

Det er ikke færre kulturminner i byene enn på bygda, ifølge sjefen for Kulturminnefondet.

– Jeg tror skjevheten i søknadsmengden til oss kan ha å gjøre med at folk på bygdene blir oppdratt til å være stolte av lokalsamfunnet sitt. Da skapes også en større bevissthet om kulturminner i området. I pulserende byer med mye tilflytting, er det kanskje vanskeligere å se for seg at man sitter med verdifulle kulturminner som er viktige for nasjonens historie, sier Bjørgen.

Restriksjoner

Det mangler ikke på kartlegging fra det offentlige. I Oslo står 13 000 kulturminner i Byantikvarens oversikt over bevaringsverdige bygninger og anlegg. Svært mange bygårder i sentrum er med på gul liste, som betyr at Byantikvaren vil ha et ord med i laget før bygninger kan endres på.

– Kulturminner i byen er for eksempel byrom og gatemiljøer, murgårder fra slutten av 1800-tallet og funkis fra 1930-tallet, etterkrigsbebyggelse i Groruddalen og kulturminner fra andre verdenskrig. Det er svært viktig at vi klarer å ta vare på dem nå som Oslo skal vokse og det skal bygges mye nytt, sier byantikvar Janne Wilberg i Oslo.

Også Byantikvaren kan bevilge midler til oppussing av privateide kulturminner, men potten er på kun 1,5 millioner. Tilskuddsmidlene gis blant annet til istandsetting av originale vinduer, utbedring av opprinnelig taktekking, bruk av kalkpuss og kalkmaling på murgårder med riktig fargesetting, prosjektering av større restaureringsarbeider, brannsikring med mer.

Wilberg er enig med Bjørgen i at forskjellen i søknadsmengde fra by og land kan ha noe med forestillinger å gjøre.

– Det er nok ulik kunnskap om kulturminner i byene. Noen har stor kunnskap og interesse, mens andre kanskje forbinder kulturminner med stavkirker og skakke, små hus på landet med torv på taket, sier Wilberg.

Utløser innsats

Søknadsfristen til støtte fra Kulturminnefondet er 1. november. Rundt 85 prosent av støtten går til bygninger, resten fordeler seg på fartøyer, brygger, stier, gjerder, historiske hageanlegg og annet.

Støtten er som regel en del av et større prosjekt.

– Våre beregninger viser at pengene som deles ut i gjennomsnitt utløser en innsats verdt tre ganger så mye på grunn av dugnadsinnsats og private midler som kommer til underveis. I tillegg kommer verdien av bruken av kulturminnet etterpå, sier Simen Bjørgen.


Annonse

© 2018 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no