ANNONSE

KULTUR

Gratulerer Bob!

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 26.10.2016

Så har altså Bob Dylan fått Nobelprisen i litteratur – «for å skape nye poetiske uttrykk innenfor amerikansk sangtradisjon» ifølge juryen i Stockholm. Han har skreve sanger med mye følelser – fra øm kjærlighed te sinne og hat. Han har beskreve den tiden me leve i på ein språglig spennande måde, og han har i øve 50 år hatt evnen te å fornya seg.

Men han får Nobelprisen alt for seint, seie någen. Denne prisen kunne og burde Bob Dylan ha fått allerede langt tebage i forrige århundre, blir det hevda. Kanskje med rette. Allerede på 1960-talet hadde Dylan markert seg med stor bredde og tyngde i sine tekster, både mht te tema og udtrykksform. La oss ta et par eksempler fra det legendariske albumet The Times They Are A’Changing fra 1964.

The Lonesome Death Of Hattie Carroll

Heilt i begynnelsen av januar 2009 sto det i lokalavisene i Maryland, USA at William Devereux Zantzinger, kalt Billy, va død. Ei uga seinare sto den same nyheden i både New York Times og Washington Post. Så då må vel denne Zantzinger ha vært et ganske kjent navn?

For dylanologene va han i alle fall ein herostratisk berømt person (jfr. Herostratos så satte fyr på Artemistempelet i oldtidsbyen Efesos, år 356 f.Kr.) – på grunn av hendelsene i Baltimore rett øve midnatt 9. februar 1963, to dager itte at William fylte 24 år.

Han va arving te ein 2500 mål store tobakkfarm i Charles County i Maryland, og familien va på god fod med stedets politikere. Området Charles County va ganske rasistisk – kvide og svarte på same skole blei ikkje innført før i 1967.

Denne kvelden va herr og fru Zantzinger ude og spiste på ein av Baltiomores finaste restauranter, Eager House, og allerede der hadde tobakksarvingen på øve 1,90 vært voldelige mod de svarte servitørene.

Så gjekk paret videre te Emerson Hotel, kor et veldedighetsball, Spinster’s Ball, blei arrangert. Då va begge to ganske berusa, og det første William gjorde va å sei «nigger» te ei kvinnelige servitør så hette Ethel Hill, og han slo na med ein stokk. Hu forsvant grinande.

William hadde ein flosshatt på snei, og med stokken i håndå presterte han ein form for underholdning ved å imitera Fred Astaire. Så tog han ein dans og to med fru Jane, men de va begge så fodle at de ramla oppå kverandre på dansegolvet.

Klokkå va rundt 01.30 då William bestilte ein bourbon whiskey av barhjelpen Hattie Carroll. Hu va 51 år, mor te 11 barn, hu hadde hatt hjerteproblemer, hu va overvektig og hadde høgt blodtrykk – og hu va svart. Carroll sa «Just a moment» og begynte å laga drinken. Itte at William hadde venta i ett minutt, va tålmodigheden slutt. Han kalte Hattie Carroll «nigger» og «you black son of a bitch», og han brukte stokken. Damå blei slått flerne ganger øve skulderen og oppøve i nakkepartiet. Carroll klarte ligavel å gje fra seg drinken te han så slo. På det tidspunktet va William så forbanna at han fortsatte med å slå kånå ner i golvet, og så hamra han videre på ektefellen med ein sko.

Hattie Carroll gjekk ud på kjøkkenet og sa te kollegene at hu følte seg dårlig – før hu kollapsa heilt. Hu blei brakt te Baltimore Mercy Hospital, der hu døde åtte timer seinare uden å ha komt te bevissthet, visstnok av hjerneblødning.

William Zantzinger blei arrestert for upassende oppførsel allerede same natt, men det va fru Jane heilt uenige i. Då to staute politimenn tog fatt i maen, va hu sørpe full, og hylte ud: «Ikkje ta Billy fra meg – han slår meg, men eg har bare han!» mens hu slo på alt og adle – både maen og politiene. Det hjalp lide.

Itte at Hattie Carroll va død, blei siktelsen mod William Zantzinger udvida te overlagt drab.

Men siden familien på den store tobakksfarmen hadde de rette kontaktene, blei siktelsen «first degree murder» itte kvert redusert te uaktsomt drab. Så fulgte ein parodi av ein rettssag så tog tri dager. William blei dømt te å betala 125 dollar i erstatning te de servitørene han slo te fysst. For drabet på Hattie Carroll fekk han 6 måneders fengsel og 500 dollar i bot.

Retten udsatte fengselsoppholdet te 15. september, sånn at William fekk høsta inn fra tobakksplantasjene før han måtte sona. Hans egen kommentar va: «Ja, vel – eg går jo bare glipp av møje snø.» Og fru Jane fulgte opp med: «Der er ingen i nabolaget så behandle niggerne så bra som Billy.»

De fekk tri barn før de blei skilt – då hadde de vel slått kverandre så møje at det va på tide å slå opp.

På grunn av god oppførsel fekk William Zantzinger redusert straff og va hjemma te jul.

Same dag så dommen falt, 28. august 1963, og bare 60 km fra drapsstedet Emerson Hotel i Baltimore, foregjekk den historiske March On Washington – der Martin Luther King holdt sin legendariske tale «I Have A Dream…» og Bob Dylan opptrådde samen med Joan Baez. På vei hjem te New York leste Dylan om dommen i ein avis, og han bestemte seg for å protestera mod rettsvesenet i USA med å skriva ein sang – det blei den mest journalistiske han har gitt ud.

Dylan tog vekk ein t i navnet Zantzinger – eller gjorde ein slurvefeil – og de første linjene e sånn:

William Zanzinger killed poor Hattie Carroll

With a cane that he twirled around his diamond ring finger

At a Baltimore hotel society gath'rin'

And the cops were called in and his weapon took from him

As they rode him in custody down to the station

And booked William Zanzinger for first-degree murder…

De tri første versene i Dylan sin sang fortelle den triste historien om ka så skjedde på hotellet, men i slutten av kvert vers blir me bedt om å holda igjen tårene – for det blir verre. I det fjerde verset konkludere Dylan med den sosiale urettferdighed så ligge i den latterlige dommen William Zantzinger fekk. Så nå kan du ta te tårene – og tenka på at sånn virke et moralsk fallert rettssystem.

Sangen forfulgte Willian Zantzinger heila livet. Då forfatteren Howard Sounes skreiv ein Dylan-biografi for 17 år siden, gav tobakksbonden klar beskjed: «Dylan e et null. Eg sko ha sagsøkt han og fått han i fengsel.»

Ja, någen steder i det løgna landet e det sikkert straffbart å fortella sannheden.

With God On Our Side

Filmen Kongens nei har fått det norske folk te nok ein gang å tenka tebage på krigens redsler. Og me e heldige så ikkje har hatt krig i landet på øve 70 år. Rundt om i verden i dag kriges det bl.a. i land som Syria, Afghanistan, Irak, Sudan, Pakistan, Jemen, Libya, Kenya, Somalia, Nigeria og Gud vett kor.

Apropos Gud. Bryr han (eller hu) seg om dette? E Gud med på kriger på den eine eller andre siå? Der e nok delte meiningar om akkurat det.

Amerikas president George W. Bush blei ganske berømte då han brakte Gud inn i krigen mot Irak for rundt 12 år siå. «Jeg er Guds utvalgte, og vi har Gud på vår side,» sa orakelet fra The White House, og han måtte tåla ein viss skepsis te sannhedsgehalten, for å sei det mildt.

Bob Dylan skreiv någen sarkastiske vers om akkurat dette emnet – då kom han med spørsmålet om koss Gud stille seg te krig. E han (eller hu) av den meining at målet hellige midlet – og dermed e Gud på parti med vinnaren, uansett?

Dette e ein av Dylans mest berømte protestsangar, og den tåle absolutt å bli lest som et dikt – og som et brennbart og aktuelt innlegg i den evige diskusjonen om krig som middel for å herska. Og særlig når religion e årsagen te så møje kriging.

Her e With God On Our Side:

Oh, my name it is nothin' – my age it means less.

The country I come from is called the Midwest.

I was taught and brought up there – the laws to abide.

And the land that I live in has God on its side.

Oh the history books tell it – they tell it so well.

The cavalries charged – the Indians fell.

The cavalries charged – the Indians died.

Oh the country was young with God on its side.

The Spanish-American War had its day.

And the Civil War too was soon laid away.

And the names of the heroes I was made to memorize.

With guns on their hands and God on their side.

The First World War, boys, it came and it went.

The reason for fighting I never did get.

But I learned to accept it, accept it with pride.

For you don't count the dead when God's on your side.

When the Second World War came to an end.

We forgave the Germans and then we were friends.

Though they murdered six million – in the ovens they fried.

The Germans now too have God on their side.

I've learned to hate Russians all through my whole life.

If another war comes, it's them we must fight.

To hate them and fear them – to run and to hide.

And accept it all bravely with God on my side.

But now we got weapons of the chemical dust.

If fire them we're forced to, then fire them we must.

One push of the button and a shot the world wide.

And you never ask questions when God's on your side.

In a many dark hour I've been thinkin' about this.

That Jesus Christ was betrayed by a kiss.

But I can't think for you – you'll have to decide.

Whether Judas Iscariot had God on his side.

So now as I'm leavin' I'm weary as Hell.

The confusion I'm feelin' ain't no tongue can tell.

The words fill my head and fall to the floor

If God's on our side, he'll stop the next war.

Då Bob Dylan tog sangen med på repertoaret i 1980-årå, hadde han føyd te et vers:

In the nineteen-sixties came the Vietnam War.

Can somebody tell me what we're fightin' for?

So many young men died – so many mothers cried.

Now I ask the question: Was God on our side?

Ja, det va det då – det spørs om me får någe svar. Men verselinjer som dette e altså nå akseptert som «skikkelig» litteratur av Nobelkomiteen i Stockholm. Mange e uenige i denne tildelingen, men det va vel å venta. Dylanologene e i hvert fall fornøyd.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no