ANNONSE

Min mening

Min mening av Svein Kåre Edland, tidligere redaktør i Lokalavisen


Jeg liker ikke det jeg ser

De fleste av oss vil helst at verden skal være god for alle. At flest mulig kommer overens med sine naboer uavhengig av religion, hudfarge, kjønn og opprinnelse. Og at verdens ressurser fordeles så jevnt som mulig, og at stadig flere flyttes ut av fattigdom og nød. Jeg trodde at vi etter hvert som verden ble mindre og ­samhandelen økte, ville jakten på fredeligere løsninger prege oss i økende grad. Det er ikke den retningen vi går nå. Det ulmer.

Du må ikke sove

Da Arnulf Øverland i 1937 skrev sitt berømte dikt, var det i et forsøk på å vekke oss fra Tornerosesøvnen. Den enorme tyske opprustningen fra 1930-tallet fikk skje uten at noen reagerte. I alle fall var det slik lenge. Øverland mente at Europa brant, og at verdens befolkning sov i timen. Hva er det vi er vitne til nå? Sover vi i timen?

Norsk politikk er søvndyssende

For de av oss som fremdeles av og til studerer selve TV-programmet, må jeg bare si at jeg ikke får frysninger på ryggen av glede og entusiasme, når det står et debattprogram på kjøreplanen til NRK eller TV2. Det har jeg sluttet å se for en god stund siden. Det blir bare så uviktig, kjedelig og uinteressant å høre riks­politikerne lire av seg de samme utsagnene og poengene år etter år. Kampen om det siste poenget og det siste ordet har ødelagt de fleste debatter om norsk politikk. De krangler jo stort sett om bagateller uansett. De burde i større grad diskutere utenrikspolitikk og sette fokus på hva som skjer ute i verden. Norge har en viktig stemme og kan påvirke.

Den kalde krigen er tilbake

Den kalde krigen var den politiske og militære rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom Østblokken og Vestblokken. Epoken varte fra slutten av 1940-tallet til slutten av 1980-tallet. Nå er vi på gang igjen. Fra begge sider bruser hanene med fjærne på en ytterst provoserende måte. Det er troppeforflytninger, øvelser i grenseområdene, utstasjonering av amerikanske soldater på Værnes, og nesten trefninger både på sjøen og i lufta. Det er som om du ser en gammel westernfilm med John Wayne i hovedrollen, bare nå i en mer moderne drakt.

Har vi mistet forstanden?

Jeg forstår det ikke. Hvordan kunne Nato med vår egen Jens Stoltenberg som ­øverste leder, utvikle seg i den retningen Nato går nå? Alt vi hører er hvor gal ­Putin og russerne er? Og at vi i Vesten selvfølgelig bare er et fredselskende folk. Selv om vi hele tiden danser etter amerikanernes pipe, og har massiv våpen­oppbygning i de fleste land. Har vi ingen forståelse for at Russland føler seg ­presset inn i et hjørne. Siden 1990 har land som Tjekkia, Ungarn, Polen, Bulgaria, ­Romania, Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia, Albania og Kroatia alle blitt med i Nato, og dermed vendt seg mot Vesten. Hvorfor skjønner vi ikke vår begrensning, og at vi skaper ubalanse?

På tide å våkne?

Putin er en presset mann. Lav oljepris har redusert russiske inntekter ­dramatisk de siste årene. Og vi gjør det i hvert fall ikke lettere for han. Med så store ­mobiliseringer som vi foretar, har han ikke noe valg. Hans image i hjemlandet er veldig macho, og Putin blir presset til å gjengjelde. Dette eskalerer, og er ikke bra. Det er farlige situasjoner som oppstår, ingen snakker med hverandre – og ­spenningen stiger. Risikoen for internasjonale sammenstøt Nato–Russland øker hver dag som går. Tiden er inne for å våkne opp og la vær å spenne buen. Legg vekk boksehanskene og la prestisjen fare. Vi trenger noe annet. Vi må kunne ­forvente mer av våre ledere og allierte. Ikke glem at vi deler ut fredsprisen i Norge. Det forplikter. Hvem har bedre utgangspunkt enn oss til å endre verden? Jeg tror det er ­mulig, 
og at det haster. Lykke til.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no