ANNONSE

Kunstens verden

Rokokko og 
klassisisme

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 07.12.2016

Badende kvinne av Jean Auguste Dominique Ingres

Rokokko er en stilretning i perioden ca. 1720 – 1780, den følger altså etter barokken. Ordet rokokko er avledet av det franske rocaille, som betyr skjell eller ujevn klippeformasjon. Hovedsakelig er rokokko en dekorasjonsstil som foretrekker lettheten – det lekne og det detaljerte – noe den understreker ved å lysne fargepaletten til lyse pastelltoner. Rokokko er først og fremst forbundet med Ludvig XVs regjeringstid i Frankrike.

Periodens fremste kjennetegn er asymetriske former, S-formete og C-formete kurver med blomster, lyse og lette farger og naturalistiske motiv. Den var mest synlig i interiører og møbelkunst. I Norge fikk vi rosemaling som et utslag av rokokkoen. Norske eksempler er Damsgård hovedgård og interiøret i Kongsberg kirke fra 1761 – denne kirken regnes som selve hovedverket innen norsk rokokko, selv om kirkens eksteriør er barokk.

Festlige dagdrømmer

At maleriet skulle behage, er de ­franske rokokkomaleriene et godt eksempel på. I de private leilighetene som kongen, adelen og høyborgerskapet i Paris hadde skaffet seg, var det bilder overalt. På veggene, på stoltrekk, ovnsbrett og gardiner. Motivene i bildene tryllet frem situasjoner som passet i den rike adelens dagdrømmer. Galante fester i engelskinspirerte parker, ofte med klare erotiske overtoner, eller pikante scener med nakne kvinner og badende nymfer.

Lek, begjær og lyst

Dersom vi betrakter bildene som et barometer på hva som var akseptert i en periode, er rokokkomaleriene interessante. De forteller at den franske overklassen nå var villig til å erkjenne at følelsene er viktige, også de erotiske. Hovedmotiver i billedkunsten handlet om forelskelse, erotisk lek, begjær og lyst. Tidligere var bilder med erotiske motiver kun forbeholdt konger og fyrster. Det ble fra hoffets side ført en aktiv kunstpolitikk, og fransk kunst viste en stigende evne til å assimilere det verdifulle i det fremmede. Store mengder nederlandsk kunst ble innført, og de franske malerne hadde stor sans for de maleriske kvalitetene disse verkene kunne tilføre.

Blant de ledende rokokko-malerne regnes Jean Antoine Watteau, Francois Boucher, Jean-Honoré Fragonard, Jean-Baptiste Siméon Chardin, Giovanni Battista Tiepolo, William Hogarth, Sir Joshua Reynolds, Thomas Gainsborough og ­Joseph Wright of Derby.

Klassisismen er betegnelsen på en stilretning innen kunst, arkitektur og litteratur i perioden ca. 1770 – 1830. Den baserer seg på antikken og fremfor alt greske forbilder. Maleriene preges av klare farger og en skarp linjeføring.

Sentralt for klassisismen er troen på fornuften. På 1700-tallet blomstret handelen, og førte til økonomisk oppgang i flere europeiske land. I kjølvannet av denne oppgangen vokste det fram en ny samfunnsklasse som ble kalt handelsborgerskapet. Det var blant disse at tradisjonen med bl.a. teselskaper startet. Her kunne borgerne diskutere politikk, kunst og litteratur.

Handelsborgerskapet ble raskt en maktfaktor i samfunnet. På denne tiden begynte folk å rette kritikk mot stat og kirke. De nye filosofene hevdet at folk måtte mene og tro hva de selv ville. Toleranse var en av de viktigste kampsakene til filosofene, samtidig som de kjempet for tanke-, tros- og ytringsfrihet. De franske filosofene Voltaire og Rousseau var blant de mest kjente. De kalte seg for opplysningsmenn. De støttet seg på naturvitenskapen og la vekt på erfaring og fornuft. Det ble lagt mer vekt på sanser og følelser, og de fant forklaringer på ting uten at det var bundet opp mot noen Gud.

Legendarisk komponister

Wienerklassisismen er symfonisk musikk fra andre halvdel av 1700-tallet med sentrum for komponister i Wien i Østerrike. Spesielt tre navn knyttes til denne epoken: Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791), Joseph Haydn (1732–1809) og Ludwig van Beethoven (1770–1827).

Enklere billedkunst

Innen billedkunsten gikk klassisistene bort fra barokkens og rokokkoens sterke virkemidler som det svulmende og billedrike og overlessede. Nå ble et enklere og mindre følelsesladet uttrykk dominerende. En grunn til interessen for antikken var utgravningene i Italia og Hellas, spesielt i Pompeii.

Sentrale malere i perioden er Nicolas Poussin, Antonio Canova, Jacques Louis David og Jean Auguste Dominique Ingres.

Neste gang: Jean Antoine Watteau


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no