ANNONSE

KULTUR

Julas farligste følge

Tekst: Kjersti Busterud 


Publisert: 21.12.2016

VILT RITT: Peter Nicolai Arbo malte i 1872 «Åsgårdsreien», inspirert av Welhavens dikt med samme navn. Her tordner rytterne fram over himmelen, fulgt av Odins ravner og Tor i sin vogn, med hevet hammer. 
(FOTO: Wikimedia)


I gamle dager var jula slett ikke bare en tid for kos og hygge. Den aller største trusselen mot julefreden var Åsgårdsreia.

«Det e frøktele' kor'n blæs og fyk kvar julkveld/ Åsgårdsreias makti/ No må vi bårrå ved og eldå eld/ Mot onde makti­», synger Hans Rotmo i sangen­ «Åsgårdsreia». For selv om desember lyses opp av stearin­lys og juletrestjerner, kan man ikke komme bort fra at jula er den mørkeste tida på året. Også i overført betydning.

– I jula er alle slags mørke vesener ekstra aktive. I gamle dager var det viktig for folk å beskytte seg mot disse vesenene ved å følge alle skikker og tradisjoner. Ellers kunne man bli rammet av både hekser, trollkatter, nisser, de underjordiske, Lussi, Åsgårdsreia og selveste fanden, sier Birger Sivertsen, som er aktuell­ med boka «Julens myter».

– Mest fryktet av dem alle var Åsgårdsreia, et skremmende følge av slåsskjemper, drukkenbolter, drapsmenn, bedragere og løsaktige kvinner, forteller Sivertsen, som har viet et eget kapittel i boka til fenomenet.

Beskyttet av kristentro

Jula ble innledet med Lussi langnatt 13. desember.

– Lussinatten markerte starten på årets mørkeste tid. Lussi var en demonlignende kvinne som sjekket at julens gjøremål var i rute. Hvis ikke, ble hun sint, og kunne komme farende ned pipa, eller til og med knuse den, forteller Sivertsen.

Fra og med Lussinatten kunne også Åsgårdsreia vise seg.

– Åsgårdsreia besto av folk som var for snille til å havne i helvete, men for slemme til å komme til himmelen, og straffen var at de måtte ri hvileløst rundt. Når Åsgårdsreia kom, kunne man høre det på lang avstand, følget kom i en voldsom fart, mens rytterne skrek og slo jernstengene sine sammen, forteller Sivertsen.

Konsekvensene av å være i nærheten kunne bli store.

– Åsgårdsreia kunne ta med seg sjelen din på sine ville ritt, og ble man frastjålet sjelen, kunne man risikere å aldri bli seg selv igjen etterpå, forteller Sivertsen.

Følget kunne også ta med seg kroppen din, enten du lå i senga­ eller sto ute på tunet. Av og til drepte de eller tente på hus, og de kunne også stikke av med hestene­ på gården. Reia var dessuten veldig glad i juleøl, og hadde man ikke beskyttet tønnene­, kom de og drakk opp alt, og erstattet ølet med vann.

– Hvis Åsgårdsreia kom, gjaldt det å kaste seg ned på bakken og spre armene som i et kors. Da ble man spart. Ellers smurte folk tjærekors over dører og vinduer for å beskytte seg, eller skar korsene rett inn i treverket. Man la også stål ved husets åpninger og i sengene, sier Sivertsen.

Døde menn og fulle ungdommer

Både navnet på Åsgårdsreia og forestillingene om hvem som var med i følget, varier fra sted til sted.

– Åsgårdsreia besto først og fremst av døde folk, altså gjenferd som kom tilbake rundt juletider. Men også de norrøne gudene­ kunne­ være med, forteller­ folklorist­ Ørnulf Hodne.

– I Telemark og Setesdal trodde man det var Sigurd Svein og Guro Rysserova som red først, karakterer­ som stammer fra gamle­ norrøne heltesagn, forklarer­ han.

Selv om Åsgårdsreia sto sterkt i folketroen, er det også blitt forsøkt å gi logiske forklaringer på problemene følget stelte i stand.

– Andreas Faye skrev for eksempel­ i 1833 at de fleste historiene om Åsgårdsreia kunne forklares som drømmer folk hadde i tung julerus. En annen forklaring kunne være berusede ungdommer som dro rundt i bygda og skapte spetakkel i jula. Ellers har moderne folklorister hatt teorier om at Åsgårdsreia en gang var et virkelig opptog, der folk spilte døde vetter som et ritual­, forteller Hodne.

Troen på Åsgårdsreia forsvant gradvis mot slutten av 1800-tallet­, sammen med troen på andre overjordiske vesener som troll og huldrer. Hodne sier det likevel er en rest av tro igjen.

– Selv om det meste av folke­troen har forsvunnet, er det fremdeles en del som tror på gjenferd og spøkelser. Så slik sett ligger kanskje ikke troen på Åsgårdsreia så langt fra hva folk i dag kan tro.

Ulike navne­varianter

To vanlige navn på følget av døde er Åsgårdsreia og Oskoreia. Det finnes to teorier om hvor navnene kommer fra. Ivar Aasen mente ordet Oskoreia var avledet av adjektivet «ofsleg» i betydning «den skræmelege færda», mens siste ledd kommer av norrønt for «ridende følge».

Den andre teorien er at navnet er knyttet direkte til den norrøne forestillingsverdenen, og navnet på æsenes hjem, Åsgård.

Andre navn brukt på Åsgårdsreia er Jolereia, Juleskreia, Lussiferd, Gongfala, Imberkulludn eller 
bare Reia.

(Kilde: Store Norske Leksikon, 
Ørnulf Hodne)


«Åsgårdsreien» 

av Johan Sebastian Welhaven


Lydt gjennem Luften i Natten farer 
et Tog paa skummende sorte Heste. 
I Stormgang drage de vilde Skarer. 
de have kun Skyer til Fodefæste. 
Det gaaer over Dal, over Vang og Hei, 
gjennem Mulm og Veir; de endse det ei. 
Vandreren kaster sig ræd paa Veien. 
Hør hvilket Gny – det er Asgaardsreien! 

Thor, den stærke, med løftet Hammer, 
staaer høit i sin Karm, er forrest i Laget; 
han slaaer paa Skjoldet, og røde Flammer 
belyse det natlige Tog ved Slaget. 
Da klinge Lurer, da er der en Støi 
af Bjælder og ringlende Ridetøi, 
da hyler Sværmen og Folket lytter 
med stigende Angst i de dirrende Hytter. 

Asgaardsreien i Fylking rider 
ved Høst og Vinter i barske Nætter, 
men helst den færdes ved Juletider; 
da holder den Fest hos Trolde og Jetter, 
da stryger den lavt over Eng og Sti 
og farer den larmende Bygd forbi – 
da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden; 
thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden! 

(Dette er de tre først versene av i alt 17. 
Hele diktet kan blant annet leses på Heimskringla.no)


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no