ANNONSE

KULTUR

Julenissens historie

Tekst: Tove Richter



Publisert: 21.12.2016

Julenissen er en oppdiktet skikkelse i vestlig populærkultur med røtter i gamle katolske tradisjoner og europeisk folketro. Nissen kom til Norge via Tyskland og Danmark i slutten av 1800 tallet, men historien hans går helt tilbake til Romerriket og byen Myra i Lilleasia.

Helgen St. Nikolaus

Tilbake på 300-tallet var det en biskop som het Nikolaus. Han levde i Tyrkia. Han hjalp blant annet barn og familiene deres når de trengte det, og ble derfor tidlig æret som beskytter for barn og unge. Da Nikolaus døde (6 desember) ble han kanoni-

sert til helgen. Hans popularitet var stor og over 3000 kirker ble innviet som Sankt Nikolaus kirker. St. Nikolaus er også vernehelgen for sjøfolk.

På 1200-tallet dukket St. Nikolaus for første gang opp med gaver til barn på klosterskolene i Syd-Europa. Skikken med å gi gaver spredde seg fra lukkede klosterskoler ut til folket. I katolske land har Nikolausdagen den 6. desember, vært barnas dag i større grad en selve julaften. Etter hvert ble det vanlig at barna natten til 6. desember satte en liten lekebåt i vinduet eller utenfor døren, og om morgenen var båten fylt med godsaker. St. Nikolaus hadde vært der i løpet av natten. Siden ikke alle hadde råd til lekebåter, ble båten byttet ut med en sko. Fra skoen kom etter hvert strømpen, denne skikken skriver seg fra franske nonner. Det er herifra vi har skikken med julestrømpe. Fra 1500-tallet finnes de eldste historiene om folk som kledde seg ut som St. Nikolaus og gikk fra dør til dør og delte ut smågaver. Man forestilte seg at Nikolaus var en høyreist, hvithåret gammel mann som gikk med bispelue på hodet og vandret fra hus til hus for å se om barna var snille. I den ene hånden hadde han en kurv med nøtter og epler, og i den andre hadde han et ris. Barna ble så forhørt om de hadde vært snille i løpet av året.

Hollandske Sinter Klaas ble Santa Claus

St. Nikolaus var veldig populær flere steder, spesielt i Nederland. Nederlandske emigranter tok ham med seg til USA, hvor hans nederlandske navn Sinter Klaas ble til Santa Claus. Da engelskmennene tok over den hollandske kolonien New Amsterdam, og døpte den om til New York, ble denne feiringen av Sinter Klaas beholdt, men fordi de engelske protestantene ikke feiret helgener, ble Sinter Klaas' besøk flyttet til julaften.

Forfatteren Washington Irving, ble inspirert av denne feiringen og skrev i 1809 historien om St. Nikolaus som rir gjennom luften. St. Nikolaus ble beskrevet som en gammel mann i mørk kappe som kom på en flygende hest eller reinsdyr på kvelden før Nikolausdagen med gaver til barna.

Men allikevel er det Clement Clark Moore som har ansvaret for den amerikanske versjonen Santa Claus. Han skrev et enkelt, men berømt, barnedikt i 1822 med tittelen «A Visit from St. Nicholas» i 1823. Han økte julenissens antall reinsdyr til åtte, og gav dem navn. Diktet beskrev hvordan nissen kom ned pipa og la gaver i strømper ved peisen.

Mens Moore beskriver julenissen i ord, har alle senere generasjoners forestillinger om hvordan nissen ser ut, vært preget av avistegneren Thomas Nast som i 1863 illustrerte Moores dikt i juleutgaven av Harper’s Weekly. Før Nast hadde Santa Claus sett ut som alt fra en stram biskop til en gnomlignende figur. Nasts fyldige og godlynte Santa Claus slo an, og i årene som fulgte leverte Nast stadig nye nissetegninger. Nast skapte også julenissens hjem på Nordpolen, gavefabrikken med alle alvene og listen med de snille og slemme barna. Det var han som tegnet julenissen som leser lange ønskelister fra barna.

Julenissen liker cola

Julenissen kommer fra Coca Cola. I hvert fall dagens julenisse. Det er godt kjent for alle og enhver at Coca Cola er verdens mest kjente varemerke, og at det kommer av en intens markedsføring. Men slik var det jo ikke fra dag én. På 1920-tallet mente styret at Coca Cola-salget trengte et løft ved juletider, og bestemte seg for å bruke julenissen i sine salgskampanjer. Men suksessen uteble, år etter år, og det så ikke særlig lyst ut. Frem til 1931. Da engasjerte Coca Cola den svenskættede amerikanske designeren Haddon Sundblom.

Frem til da manglet julenissen personlighet. Ansiktet varierte, som regel var han liten og tynn, noen ganger med rød frakk, andre ganger i grønn jakke, eller grå. Julenissen var «noe», men ikke «noen». Sundblom endret på dette. Julenissen ble rundt og svært gladlynt, og rødt ble julens farge. Den originale julenissen, den tyrkiske biskopen Nikolas av Myra, gikk i rød bispekåpe, så det var jo naturlig. Etter at Coca-Cola standardiserte rødfargen på sin Santa Claus, har de fleste andre nisser valgt rød på sin uniform. Sundbloms Santa Claus ble godt likt, og salgskurven pekte hurtig oppover.

Julenissen har samme særtrekk i hele verden den dag i dag. Det var fra Coca-Cola han fikk dagens utseende, en liten tykk mann med masse hvitt skjegg og briller, rød jakke kantet med hvit pels, røde bukser svarte støvler og lue kantet med hvit pels. Han er tykk og rundt og sier ho-ho-ho.

Julenissen har altså vært gjennom en lang reise fra gamle guder til biskopen fra Myra på 300-tallet, som viste sin hengivenhet til gud gjennom å være ekstraordinært snill og sjenerøs, og til amerikanernes tykke og blide Santa Claus.

Fjøsnissen

I Norge hadde vi vår egen lille nisse - en liten tusse med mange navn, og røtter tilbake i førkristen tid. Han var gårdens lille private husgud, og hadde til oppgave å verge gården og de som bodde der. Men julefiguren, som oppstod på grunnlag av legendene om St. Nikolas, har ingenting å gjøre med den norske fjøsnissen, som er en østlandsk variant av den eldgamle gardvorden eller vetten. De har bare nissenavnet felles. Der finnes et mangfold av fjøsnisser.

Sammenblandingen av vår gamle gårdsnisse og Santa Claus skjedde ikke for fullt før på 1900-tallet. Fra slutten av 1800-tallet ble imidlertid den vesle gårdsnissen etter hvert også en «julenisse», særlig gjennom bildeframstillinger på julekort.

Nordmenns forhold til nissen er uklart - fordi vi ikke som andre skiller skarpt mellom julenissen og fjøsnissen. Ettersom de heter nisse begge to, og dukket opp ganske parallelt på 1800-tallets illustrerte magasiner, grodde de delvis sammen. I folkloren er julenissen en slags sjefsnisse, omgitt av hjelpende fjøsnisser.

I byene er det «julemannen» som regjerer, mens fjøsnissen fremdeles har sine tilhengere på landsbygdene. Fjøsnissen – Haugbonden - Tunkallen eller Gardvorden som han også kalles, har tradisjonelt ingen ting med gaveutdelingen å gjøre, ei heller med jula.

Men siden han er blitt dyrket som en slags husgud gjennom hundrevis av år, har han etter hvert blitt tilegnet roller ved juletid. Det er ikke uvanlig at det er en fjøsnisse som kommer med gavene i dag. Men opprinnelig var det fjøsnissen som måtte få gaver for å være snill. Folk på gårdene ofret gjerne litt til nissen for at det skulle gå gård og budskap godt i det kommende år. De satte ut mat og øl til denne vetten/nissen som befant seg i en slags mellomverden mellom vår egen og den mystiske underjordiske. Fjøsnissen har overlevd i folketroen, tross forbund og bannlysning fra kirkelige hold. Dagens fjøsnisse er en snillere utgave, som holder hus på låver, i skogen eller på andre familie-tradisjonelle steder

Julenissen

Det er først de siste tiårene at julenissen har vært et symbol på jul. Det finnes mange typer av nisser i verden. Skikkelsen blir oftest framstilt som en eldre, vennlig mann med kraftig, hvitt skjegg og smilende øyne, kledd i lang, rød frakk, eller kort, rød jakke, med store støvler og rød nisselue. Han kommer med gaver til «alle snille barn», ofte i en sekk på ryggen eller i en slede trukket av reinsdyr.

Julenissen er i dag blitt en personifisering av jula og det mest utbredte verdslige julesymbolet i tida før og under julehøytida. Ifølge norske og skandinaviske juleskikker deler julenissen ut julegaver på julaften. Under juleselskapet får mange barnefamilier besøk av en person som har kledt seg ut som julenissen og har med seg gaver.

Hvilken nisse kommer hjem til deg? Det er bare en som er ekte og det er den som kommer hjem til akkurat dit du bor.

Kvelden før jul


Det var kvelden før jul, og i vårt hus 

var det intet som rørte seg, ikke en mus, 

men ved vår peis der hang strømpene tomme 

i håp om at nissen med gaver vil komme. 


Og barna lå hver og en trygt i sin seng

med drømmer om kaker og godter i fleng. 

For kona og meg var det også på tide 

- ja, fruen hun slumret alt søtt ved min side. 


Da kom det fra hagen slik skrammel og ståk. 

Jeg spratt opp av senga, hva var det for bråk?

Og bort til et vindu jeg føk som et lyn, 

fikk lemmene fra, og da så jeg et syn: 


På nyfallen snø skinte månen så klart 

at alt ble som om det var dag åpenbart. 

Hva så jeg med undring i hagen der nede? 

Åtte små reinsdyr foran en slede. 


En underlig kjørekar, så liten og trinn, 

det må være nissen, ingen tvil i mitt sinn. 

Så raske som lyn fløy reinsdyra hans. 

Han hyppet, så hver av dem spratt som i dans. 


«Hei, Danser, hei, Deiser, hei, Keiser og Hulder! 

Hypp, Lynet, hypp, Morild, hypp, Torden og Bulder! 

Til taket på huset, ja, skynd dere opp! 

La gå nå, la gå, ja, la gå i galopp!» 


I hurten og sturten de lettet og dro,

og sleden fløy like forbi der jeg sto, 

lastet med leker, og nissen, så klart.

De landet på taket, det hørte jeg snart.


Det trampet og trippet på taket der over. 

Det danset og stampet av harde små klover. 

Jeg snudde fra vinduet, for i et blunk 

ned pipa kom nissefar med et dunk! 


Han var helt kledd i pels, fra hode til fot, 

og klærne var sølt til av aske og sot, 

og sekken var fylt opp med leketøysting. 

Han lignet en kramkar som reiser omkring. 


Med glitrende øyne og roser på kinn 

og hvitskjegget hake, så trivelig trinn, 

med smilehullssmil vist for meg og enhver 

og med nese som var som et kirsebær! 


Han fyrte opp snadda og satte seg ned. 

Det sto kaker og melk på et bord like ved. 

Jeg så at det smakte med mat og en hvil, 

for han spiste hver smule, og det med et smil.


Han var godslig å se til – og trivelig med.

Jeg lo der jeg sto, om enn lavt og diskré. 

Han snudde seg da – og så kremtet han litt, 

men jeg ble ikke redd, for han nikket så blidt.


Uten en lyd han ga seg i kast 

med å fylle hver strømpe, og det i all hast. 

Og med enda et nikk, men foruten et ord 

opp av pipa til slede og reinsdyr han for. 


Og her må jeg slutte med denne epistel, 

for vekk fløy de alle som frø fra en tistel. 

Jeg hørte ham rope da turen tok fatt: 

«God Jul nå til alle, til alle god natt!»


Clement C. Moore


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no