ANNONSE

Kunstens verden

Jean-Antoine 
Watteau

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 11.01.2017

Kunsthandleren Gersaints værelse, 1720, Staatliche Museen, Schloss Charlottenburg, Berlin.


Jean-Antoine Watteau (født 10. oktober 1684 i Valenciennes i Frankrike, død 18. juli 1721 i Nogent-sur-Marne) var en fransk maler, tegner og grafiker. I sin 
korte karriere pustet han nytt liv 
i interessen for farve og bevegelse 
(i Correggios og Rubens’ tradisjon) og revitaliserte den hendøende barokke stilen – til det som med tiden ble kjent som rokokko.

Watteau regnes som skaperen av fêtes galantes-genren: bilder fylt av et teatralsk preg med en pastoral og idyllisk sjarm. Noen av hans mest kjente motiver ble hentet fra italiensk Commedia dell’arte-tradisjon og ballett.

Hans verker viser det lekende og festende aristokratiet på 1700-tallet, der det grove og jordiske ble til drømmer og fantasi; eventyret ble virkeliggjort i form av elegant antrukne kvinner fremstilt som gudinner og menn som satyrer.

Kopierte de store mesterne

Watteaus vokste opp i Valenciennes i Flandern, som sønn av en murer. Han viste tidlig interesse for malerkunst og var en kort tid i lære hos den lokale maleren Jacques-Albert Gérin.

Etter som hans evner ble utviklet, vokste han læreren over hodet, og Watteau reiste i 1702, 17 år gammel, til Paris, hvor han først kom i lære i et verksted hvor han kopierte flamske og nederlandske sjangermalerier. Fra 1703 og i fem år fremover, arbeidet Watteau som en av Claude Gillots medhjelpere – Gillot var den ledende maleren av italienske teatermotiv fra Commedia dell’arte.

Festmaleren

I 1708 – 1709 samarbeidet Watteau med hoffmaleren Claude Audran III, som hadde som oppgave å utføre utsmykninger i de kongelige palasser. Med dette var Watteaus kunstneriske læretid fullbyrdet, og hans ferd inn i Paris’ øverste sosiale lag begynte. Han ble tilbudt å inntre i Det franske akademi, og mottok i 1717 et fullverdig medlemskap med tilnavnet De galante festers maler. Han ble skildreren av sin tids selskapsliv, en berømt maler som mottok bestillinger fra Frankrikes rikeste menn.

Harlekin og Columbine

Watteau var påvirket av fortidens kolorister. I sine beskytteres samlinger hadde han gode muligheter til å studere de gamle mesteres verker, og han kopierte dem flittig. Det var Rubens og den venetianske skolen, blant annet Tizian, som utøvet den største innflytelse over hans utvikling. I Harlekin og Columbine (ca. 1715) er innflytelsen tydelig, men den følsomme tegningen og drømmelignende stemningen er hans egen, og kjennetegner den modne Watteau.

Hans nøyaktighet i skildringene har også gjort ham til en yndet kilde for drakthistorikere.

Avreisen fra Kythera

Bildet med denne tittel ble malt i 1717 og var Watteaus opptaksmaleri til akademiet. Det er samtidig kanskje hans mest berømte maleri. Her ser man den franske rokokkoen i sitt høyeste uttrykk. Maleriet viser svermende par på pilegrimsferd til det legendariske Venustempelet på øya Kythera i Middelhavet. Kjæresteparet er anordnet i en ledig svingende lenke som strekker seg fra Venusstatuen ved skogskanten til båten på venstre side. Landskapet bader i det varme kveldslyset og er fylt av en forskjønnet stemning. Lengselen etter den fjerne lykken gjør utslag i de ulike parenes avreise.

Kunsthandleren Gersaints ­værelse

En av Watteaus siste og største malerier er Kunsthandleren Gersaints værelse. Maleriet ble malt i 1720, ifølge tradisjonen på åtte dager, og er et høydepunkt hva observasjon, komposisjon og tegning angår. Utføringen og fargebehandlingen foregriper impresjonismen. Etter at den lungesyke kunstneren kom tilbake fra en reise i London, tar kunsthandleren Gersaint imot ham i sitt hjem. Maleriet ble skapt på oppdrag av vennen, og var tenkt å henge over inngangsdøren. Betrakteren skuer inn i affæren: til venstre er man i gang med å pakke ned et speil og et portrett av Ludvig XIV, i en eske, mens herskapet til høyre befatter seg med sofistikert kunst.

Stor inspirasjon for andre

Den utsøkte verden Watteau fremhevet i sine fêtes galantes er stort sett hentet fra fantasien, men den er ikke mindre poetisk ”sann”. Flerfoldige etterligninger er begått i ettertid, ikke bare i maleriet, men også i porselen, lakkarbeider, tekstiler, emaljer, sølvarbeider og til og med på snusdåser i gull. Og hans innflytelse var enda mer omfattende enn hva disse bildene gjør inntrykk av, da trykk utført etter hans malerier og tegninger ble spredt over hele Europa og inspirerte så ulike kunstnere som Boucher, Gainsborough og Goya.

Neste gang: Francois Boucher

Rokokko er en stilretning i perioden ca. 1720 – 1780, den følger altså etter barokken. Ordet rokokko er avledet av det franske rocaille, som betyr skjell eller ujevn klippeformasjon. Hovedsakelig er rokokko en dekorasjonsstil som foretrekker lettheten – det lekne og det detaljerte – noe den understreker ved å lysne fargepaletten til lyse pastelltoner. Hovedmotiver i billedkunsten handlet om forelskelse, erotisk lek, begjær og lyst. Motivene tryllet frem situasjoner som passet i den rike adelens dagdrømmer. Galante fester i engelskinspirerte parker, ofte med klare erotiske overtoner. Blant-malerne er: Jean Antoine Watteau, Francois Boucher, Jean-Honoré Fragonard, Jean-Baptiste Siméon Chardin, Giovanni Battista Tiepolo, William ­Hogarth, Sir Joshua Reynolds, Thomas Gainsborough og Joseph Wright of Derby.

Klassisismen er betegnelsen på en stilretning innen kunst, arkitektur og litteratur i perioden ca. 1770 – 1830. Den baserer seg på antikken og fremfor alt greske forbilder. Maleriene preges av klare farger og en skarp linjeføring. Innen billed­kunsten gikk klassisistene bort fra barokkens og rokokkoens sterke virkemidler som det svulmende og billedrike og overlessede. Nå ble et enklere og mindre følelsesladet ­uttrykk dominerende. Sentrale malere i perioden er Nicolas Poussin, Antonio Canova, Jacques Louis David og Jean Auguste Dominique Ingres.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no