ANNONSE

Kunstens verden

Jean-Honoré ­Fragonard

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 08.02.2017

Husken (1767), Wallace Collection, London


Jean-Honoré Fragonard (født 5. april 1732 i Grasse i Frankrike, død 22. august 1806 i Paris) var en fransk maler, raderer og tegner under rokokkoen. En stor del av verkene hans viser frem en lett og hedonistisk livsinnstilling – altså fylt med velbehag, lyst og nytelse – ofte med innslag av tildekt erotikk.

Fragonard var elev hos Jean-Baptiste Chardin og François Boucher, og han ble en av Frankrikes mest typiske rokokko­malere. Han er mest kjent for sine malerier av elskende par i hager, for eksempel Husken og ­Overraskelsen, samt små hendelser ved hemmelige kjærlighetsmøter, for eksempel Det stjålne kysset.

Store og dristige bilder

I 1752 vant Fragonard Prix de Rome, som bl.a. omfattet et studieopphold ved det franske kunstakademiet i Roma. ­Under tiden der fra 1755 til 1761 ­kopierte han Pietro Cortona og andre barokkmaleres komposisjoner, og han tegnet vedutter (landskapsmalerier).

Resultatet av studier i dekorativt historie­maleri demonstrerte han ­etter hjemkomsten med et kjempebilde – Ypperste­presten Coresus som ofrer seg for å frelse Callirhoe (1765). Det vakte oppsikt og åpnet adgang for ham til ­akademiet – men Fragonard gikk snart over til en annen genre, den galante ­elskovsskildring. Han malte gjerne ­scener i lite format passende for intime motiver: Huskens beleilige farer – av med serken og så videre. Bildene er fylt av sjarm, lek og lidenskap, ofte ganske dristige, men aldri direkte vovede.

I Paris arbeidet han siden for det meste utenfor de etablerte akademiske kretser. Han stilte sjelden ut i salongene – han levde fremfor alt av private oppdrag.

Berømte kjærlighetsmotiver

Så vel giftermålet med eleven Marie-Anne Gérard i 1769 som kontakten med strømninger i tiden, førte imidlertid til at Fragonard i stigende grad valgte motiver fra familie- og landlivet. Samtidig ble han engasjert til å utføre dekorative arbeider, blant annet av Madame Dubarry.

Hun refuserte imidlertid vegg­maleriene han utførte til slottet Louveciennes i 1770–72 med fremstilling av kjærlighetseventyr mellom en kvinne med hennes egne trekk og en Ludvig 15 i forynget skikkelse. Disse berømte kjempe­lerreter, Les Fragonards de Grasse, havnet på ­begynnelsen av 1900-tallet i New York City.

Trist endelikt

For øvrig malte Fragonard ypperlige ­portretter og var en ettertraktet tegner og illustratør. Ikke minst hans interesse for Rembrandt røper hvor alvorlig han ­dyrket de maleriske problemer. ­Fragonard ble i 1793 sjef for Musée des Arts, dagens Louvre.

Den franske revolusjon og dens nye åndsretning ble Fragonards ulykke – hans formue gikk tapt, han selv glemtes og hans forsøk på å gjenoppstå i klassisistisk retning mislyktes. Han døde i fattigdom.

Louvre i Paris eier mange av hans ­bilder, som Musikktimen, Badende ­kvinner, pluss en del arbeider fra det borgerlige interiør.

Neste gang: 
Jean-Baptiste Siméon Chardin

Rokokko er en stilretning i perioden ca. 1720 – 1780, den følger altså etter barokken. Ordet rokokko er avledet av det franske rocaille, som betyr skjell eller ujevn klippeformasjon. Hovedsakelig er rokokko en dekorasjonsstil som foretrekker lettheten – det lekne og det detaljerte – noe den understreker ved å lysne fargepaletten til lyse pastelltoner. Hovedmotiver i billedkunsten handlet om forelskelse, erotisk lek, begjær og lyst. Motivene tryllet frem situasjoner som passet i den rike adelens dagdrømmer. Galante fester i engelskinspirerte parker, ofte med klare erotiske overtoner. Blant-malerne er: Jean Antoine Watteau, Francois Boucher, Jean-Honoré Fragonard, Jean-Baptiste Siméon Chardin, Giovanni Battista Tiepolo, William ­Hogarth, Sir Joshua Reynolds, Thomas Gainsborough og Joseph Wright of Derby.

Klassisismen er betegnelsen på en stilretning innen kunst, arkitektur og litteratur i perioden ca. 1770 – 1830. Den baserer seg på antikken og fremfor alt greske forbilder. Maleriene preges av klare farger og en skarp linjeføring. Innen billed­kunsten gikk klassisistene bort fra barokkens og rokokkoens sterke virkemidler som det svulmende og billedrike og overlessede. Nå ble et enklere og mindre følelsesladet ­uttrykk dominerende. Sentrale malere i perioden er Nicolas Poussin, Antonio Canova, Jacques Louis David og Jean Auguste Dominique Ingres.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no