ANNONSE

VITENSKAP

Da fargene kom til Norge

Tekst og foto: Kjersti Busterud

Kilder: Store norske leksikon, toll.lokalhistorie.no, «Fargeeksplosjonen – 1700-tallet og tollistene» av ­Ragnhild Hutchison, «Insekter farger vår ­verden» av Anne Sverdrup-Thygeson


Publisert: 22.02.2017

LUSEBEHANDLING: Dette tyske litografiet fra 1900 viser ­hvordan man samler og bearbeider kochenille-lusen til fargestoffet karmin. I hele 200 år klarte spanjolene å holde skjult hva ­kilden til karmin var. ILL.: NTB scanpix


Mange frykter for den inter­nasjonale handelens kår etter Brexit og Trumps innsettelse. For Norges del tok verdenshandelen fart på 1700-tallet, og eksotiske farge­stoffer var en viktig del av importen.

Internasjonal handel gjorde Norge til et helt annet samfunn på 1700-tallet enn på 1600-­tallet.

– På midten av 1700-tallet får man en eksplosjon i antall farger som importeres til Norge, sier Ragnhild Hutchison, som leder prosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister ved Norsk lokalhistorisk institutt. Prosjektet har blant annet transkribert og tilgjengeliggjort komplette tollister for alle havner i Norge for et utvalg år på 1700-tallet.

Listene forteller mye om hva folk kjøpte og omga seg med – blant annet hvordan eksotiske fargestoffer ble tilgjengelig også for nordmenn. I 1731 ble det ifølge tollistene importert bare fem ulike fargestoffer til Oslo og Drammen. I 1756 hadde antallet fargestoffer økt til 26.

– På begynnelsen av 1700-tallet var fargene som ble importert, varianter av rødt og brunt. Mot slutten av 1700-tallet var fargespekteret mye større. Fargene den gangen hadde faktisk mye til felles med 1980-tallet: Det var pasteller, rosa, grønt og gult, gjerne brukt i fargerike kombinasjoner, forteller Hutchison.

Eksotiske varer

Mange av fargestoffene hadde hatt en lang reise til Norge.

– Man snakker om at verden i dag er tett bundet sammen, men det ble den på 1700-tallet også. I tollistene finner man eksotiske fargestoffer som indigo fra India, brasilienholt fra Brasil og kochenille fra Mexico. Importen av farger bandt sammen indianerne som høstet rød/rosafargen kochenille i Mexico, med en tjenestepike i et dalstrøk i Norge som fikk et kjoleliv farget med det, sier Hutchison.

Samtidig som antallet farger økte, økte også mengden som ble importert. I 1731 ble det importert under 2000 pund fargestoffer til Christiania. I 1794 var mengden økt til over 25.000 pund. De importerte fargestoffene utgjorde 4,5 prosent av verdien på Christianias totale import.

– Antakelig var mengdene som kom en god del høyere – det var mye smugling på den tiden, sier Hutchison.

Fargene var dessuten dyre, og mange av dem var slett ikke forbeholdt folk flest, i hvert fall ikke til hverdags.

– De utenlandske fargene ble først og fremst brukt i penklær og i klærne til overklassen, forteller Hutchison. Fargene i dagens bunader gjenspeiler noe av den fargerikdommen man fikk tilgang til på 1700-tallet.

Forbudt blåfarge

Mange av fargestoffene hadde ikke bare en lang reise til Norge. De hadde også en lang og spennende historie. Indigo ble for eksempel lenge forsøkt utestengt fra det europeiske markedet. Helt siden antikken hadde man i Europa brukt planten vaid for å farge ull, lin og silke blått. Vaid var en viktig handelsvare for både Tyskland, England og Frankrike. Da sjøveien til India ble oppdaget, begynte man å importere indigo, som hadde høyere kvalitet og ga en dypere blåfarge enn vaid.

Indigo ble en fryktet konkurrent som ble forsøkt utesteng med forbud. Utover 15- og 1600-tallet innførte både Tyskland, England og Frankrike forbud mot fargestoffet, med argumenter som at det var etsende og ødela avlingene. I Frankrike gikk Henry IV i 1609 så langt som å innføre dødsstraff for bruk av indigo. Forbudet ble opphevet de fleste steder rundt midten av 1700-tallet, på samme tid som fargeimporten til Norge økte.

Kostbare insekter

Indigo var kostbart i Norge på 1700-tallet. Men flere ganger dyrere var rødfargen karmin, som ble utvunnet av den mexicanske skjoldlusarten kochinelle. I 1794 ble det importert over 20 millioner kochinelle-lus til Christiania.

– I Europa hadde man lenge brukt andre arter av skjoldlus, som ikke ga like kraftige og lyssterke rødfarger som karmin, forteller professor og insektforsker ved NBMU, Anne Sverdrup-Thygeson.

Da spanjolene kom til Mexico, oppdaget de imidlertid at urbefolkningen der brukte en skjoldlus med langt kraftigere rødfarge enn den europeiske. Kochinelle ble derfor raskt en viktig handelsvare.

– Spanjolene gjorde sitt beste for å skjule hva kilden til rødfargen var. Tørkede kochinelle-lus ser nemlig ikke egentlig ut som insekter, men mer som små korn, sier Sverdrup-Thygeson. Spanjolene klarte å holde på hemmeligheten i ­nesten 200 år, og monopolet førte til at karminprisen ­tangerte gullprisen.

– Det finnes mange thriller­historier om hvordan både engelskmenn, franskmenn og nederlendere prøvde å finne kilden til rødfargen, forteller hun.

Hemmeligheten ble til slutt avslørt, og i dag kommer ­kochenille hovedsakelig fra Peru.

– Karmin brukes i dag særlig i mat og sminke, sier Sverdrup-Thygeson. Like dyr og eksklusiv som på 1700-tallet er imidlertid fargen ikke.

Historiske toll- og skipsanløpslister

I et par hundre år har gamle toll- og skipsanløpslister ligget godt bevart i Riksarkivet. De siste årene har Norsk lokalhistorisk institutt jobbet med å transkribere og tilgjengeliggjøre dem. Blant annet er toll- og skipsanløps­listene for alle de vel 27 norske tollsteder for seks utvalgte årstall på 1700-tallet gjort tilgjengelig på nettsiden toll.lokalhistorie.no.

Tollmaterialet gir et innblikk i den økonomiske og sosiale utvikling i Norge gjennom 1700-tallet.

– Materialet gir et unikt bilde av hva du kunne kjøpt og hvem du ­kunne vært hvis du levde på den tiden, sier prosjektleder Ragnhild Hutchison. 

Korn, tekstiler, farger, tauverk, brennevin, hårpynt, medisiner og eksotisk frukt var blant varene Norge importerte, mens typiske eksportvarer var fiskevarer, tømmer, kobber og skinnvarer.

– Jeg ble overrasket over i hvor stor grad jeg kjente igjen vare­utvalget på slutten av 1700-tallet. Hundre år tidligere var vareutvalget et helt ­annet. Norge på 1600-tallet var rett og slett et helt annet samfunn, mens på slutten av 1700-tallet kjenner vi igjen starten av vårt eget, forteller ­Hutchison, og oppfordrer andre til å gå på oppdagelsesferd i materialet.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no