ANNONSE

Kunstens verden

Jean-Baptiste-Siméon Chardin

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 22.02.2017

Stilleben med flaske og frukt, ca. 1750 (legg merke til de naturtro refleksene i blanke flater).


Jean-Baptiste-Siméon Chardin (født 2. november 1699, død 6. desember 1779) var en fransk maler. Han regnes som en av de viktigste kunstnerne fra slutten av rokokko-perioden. Han ble hyllet av sine samtidige, særlig forfatteren/samleren Diderot, som en mester innen nature morte (stilleben). Selv biografer fra hans egen tid hadde stor respekt og fant ham vanskelig å beskrive.

Chardin blir av mange regnet som den største av det 18. hundreårets franske malere. Han brøt med rokokkostilens maleri og dyrket det enkle både i interiørbilder og stilleben. Han ble født, levde og døde i Paris. Hans bilder er for det meste sjangerscener fra fransk hverdagsliv på 1700-tallet, fremstilt i en enkel og realistisk stil som inspirerte senere franske kunstnere som Gustave Courbet og Édouard Manet. Hans bilder blir opplevd som livaktige og usentimentale gjengivelser av virkelighet – inklusive det å fremstille uskylden i et barn.

Omtalt og bejublet i sin egen tid

Chardin ble født mot begynnelsen av 1700-tallet, da moderne kunstkritikk ble utviklet. Han stilte ut regelmessig og ble ofte nevnt i pressen, og ble i stor utstrekning omtalt av en av de fremste litterære skikkelsene fra denne perioden, Denis Diderot (1713–1784), en venn og samler av hans verker. Intet av Diderots nedtegnelser ble utgitt før det følgende århundre. Chardin oppnådde tidlig berømmelse og suksess, kanskje takket være den omfattende distribusjonen av hans verker i form av trykk og etsninger.

Familie med møbelsnekkere

Chardin ble født i Rue de Seine i Paris, og vokste opp i en spissborgerlig familie av håndverkere. Hans far var møbelsnekker, som, ifølge Cochin, «var blitt kjent for å lage fremragende biljardbord». Hans gudfar og gudmor var også møbelsnekkere. Jean Chardin håpet naturligvis at sønnen skulle følge familietradisjonen. Da sønnen var uvillig, aksepterte faren hans ønske om å bli maler.

Autodidakt – ganske selvlært

Faren satte ham i lære hos Pierre-Jacques Cazes, en veletablert historiemaler som ikke hadde kapital til å betale for modeller. Han pleide å spørre sine elever om å kopiere sine egne malerier.

Etter en tid fikk han litt hjelp med fargeblanding, og stort sett lærte han seg malerkunsten uten hjelp av annet enn hva han kunne se på museer og andre steder. Som selvlært ble han lite opptatt av de tidligere kunsthistoriske forhold som akademiene underviste om.

Anerkjent av konge og adel

Chardin ble etter hvert oppfordret til å stille ut noen av sine stillebener i en «unge kunstnere-utstilling» der de vakte såpass oppmerksomhet at han ble tilbudt å stille dem ut i «Grand Salon» som var den tids hovedforum for etablert kunst. (En av jury­medlemmene derfra hadde sett ­Chardins bilder og trodd de var flamske eller nederlandske).

Han fikk deretter støtte fra den franske adelen, inklusive Ludvig XV, tross at motivene var svært borgerlige og ­enkle. Chardin ble medlem av det franske ­akademiet i 1728.

På museer verden over

I dag har alle de store museene i verden verker av Chardin. Mange har plass i Louvre. Bildene ble kopiert og trykket opp i store opplag, som ble populære også blant småborgerskapet. Mange av arbeidene hans er pasteller, som han var svært dyktig med.

Neste gang: Giovanni Battista Tiepolo

Rokokko er en stilretning i perioden ca. 1720 – 1780, den følger altså etter barokken. Ordet rokokko er avledet av det franske rocaille, som betyr skjell eller ujevn klippeformasjon. Hovedsakelig er rokokko en dekorasjonsstil som foretrekker lettheten – det lekne og det detaljerte – noe den understreker ved å lysne fargepaletten til lyse pastelltoner. Hovedmotiver i billedkunsten handlet om forelskelse, erotisk lek, begjær og lyst. Motivene tryllet frem situasjoner som passet i den rike adelens dagdrømmer. Galante fester i engelskinspirerte parker, ofte med klare erotiske overtoner. Blant-malerne er: Jean Antoine Watteau, Francois Boucher, Jean-Honoré Fragonard, Jean-Baptiste Siméon Chardin, Giovanni Battista Tiepolo, William ­Hogarth, Sir Joshua Reynolds, Thomas Gainsborough og Joseph Wright of Derby.

Klassisismen er betegnelsen på en stilretning innen kunst, arkitektur og litteratur i perioden ca. 1770 – 1830. Den baserer seg på antikken og fremfor alt greske forbilder. Maleriene preges av klare farger og en skarp linjeføring. Innen billed­kunsten gikk klassisistene bort fra barokkens og rokokkoens sterke virkemidler som det svulmende og billedrike og overlessede. Nå ble et enklere og mindre følelsesladet ­uttrykk dominerende. Sentrale malere i perioden er Nicolas Poussin, Antonio Canova, Jacques Louis David og Jean Auguste Dominique Ingres.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no