ANNONSE

Min mening

Min mening 
av Svein Kåre Edland, tidligere redaktør i Lokalavisen

Er lykkeformularet 
mer penger til forsvar?

I Norge er vi stolte av landet vårt. Demokrati, folkestyre, fordelingspolitikk, fredsarbeid og oljefondet er alle faktorer som vi i mange sammenhenger liker å skryte av. Vi liker å se på oss selv som en fredselskende nasjon, hvor enkelt­mennesket er viktig, og at alle er likeverdige. Det er imidlertid lenge siden ­Trygve Lie ble FNs første generalsekretær i 1946, og ei god stund siden Oslo-avtalene på 1990-tallet, der Norge nesten lyktes med å få til en fredsavtale om ­Palestina. Nå sitter Jens Stoltenberg som generalsekretær for et aggressivt NATO, der Norge har deltatt i mange kriger de siste 20 åra. Norge tjener store penger på å produsere dødelige våpen som brukes i militære konflikter over hele verden. Vi fremstår mer og mer som en krigsnasjon, som ukritisk slutter opp om USAs aggressive rolle som verdenspoliti.

2 % til forsvar – hurra

Som leder for et stadig mer aggressivt NATO, reiser vår egen Jens Stoltenberg rundt og prediker viktigheten av at alle land må bruke 2 % av BNP på forsvar. Det er lykkeformularet i dagens verden for alle som er med i NATO. Norge er på god vei. Jeg ser stadig norske politikere som står fram og hyller denne strategien. I 2015 utgjorde disse utgiftene 1,4 prosent av BNP. Det er beregnet at forsvarsbudsjettet må øke med nærmere 60 prosent i perioden 2015 – 2025 for å utgjøre to prosent av BNP i 2025, Norge har nå et forsvarsbudsjett som er like stort som i Polen og Nederland, og vi er blitt en betydelig eksportør av militærmakt. I Libya slapp norske jagerfly over 600 bomber. Vår tid som fredsnasjon ser ut til å være over.

Vi er på ville veier

Vårt fullstendig ukritiske ekteskap med USA fører oss inn i en dans som aldri kan gå godt. Med oppløsninga av Sovjetunionen i 1989 ble Warszawapakten formelt oppløst i 1991. Vi trodde den gang at den kalde krigen var over og at situasjonen innbød til nedrustning og fred. I stedet for å tone ned NATO og styrke FN som fredsaktør, valgte USA å videreutvikle sin rolle som offensivt verdenspoliti. Og med NATO som viktig verktøy. Det ble ikke mer balanse i verdens­bildet da NATO massivt rekrutterte nye land som tidligere var ­Warszawapakt-medlemmer. Strategien har mislykkes fullstendig. Eksempler som ­Afghanistan, Irak, Libya og Syria har ikke ført til mer fred og demokrati. Heller det motsatte. De siste 25 årene preges av økt terrorisme, borgerkriger, kaos, ­utallige døde ­mennesker og masseflukt. Ulike innvandrerdiskusjoner preger mange ­europeiske land, og truer strukturer som er bygd opp gjennom ­generasjoner.

Finnes det en annen retning?

Vi kan som våre naboland Sverige og Finland velge å være uavhengig av ­militære blokker og bidra til fredsarbeid gjennom FN. Norge er ikke tjent med å være en nikkedukke for USAs aggressive utenrikspolitikk. Gjennom å velge blokk­uavhengighet kan Norge igjen bli en viktig brobygger for fred i verden. 
Vi lever i 2017, og er det noe vi burde ha lært av historien, er det at konflikter ikke kan løses gjennom krig og økt militær opprustning. Forskning viser at dersom en hadde brukt ca 15 % av verdens militærutgifter, kunne en ha utryddet ­ekstrem fattigdom og sult innen 2030. Våpenkappløpet må ta slutt. Norge kan som nabo til Russland vise vei. Sammen med våre nordiske venner. Konflikter kan bare løses gjennom forhandlinger og mellommenneskelig respekt. Jeg har tro på ­fredens vei gjennom FN. Verden skal ikke styres hverken av USA eller Russland. De skal ha sin stemme i FN på linje med andre land i verden. Det er på tide å gjøre FN «great again» og Norge til en fredsnasjon. Det er mulig. Vi må i alle fall aldri slutte å tro at det er mulig.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no