ANNONSE

SPORT & FRITID

Kanin – et kolonidyr med egne behov

Tekst: Svein Kamfjord, 
skrevet for Tidsskrift for Kaninavl 


Publisert: 08.03.2017

Kaninhold – «i praksis og teori». Forståelsen av alt dyrehold læres best i praksis. Teoretikere begir seg ut på nettet for «å lære oss» om kanin.

Jeg føler det er en del «vranglære». En gjenganger baserer seg på forståelsen av at kaninen er flokkdyr, og at den må være sammen i flokk med flere kaniner for å trives. Det er feil. Kaninen er ikke flokkdyr, den er kolonidyr. Det betyr helt andre behov og egenskaper som det er viktig å kunne noe om når en har ansvar for kaniner. Leser en på internett, blir en usikker på hva som er riktig. Som kanineier er det viktig å vite om dette, for så å forstå seg på kaninens reelle behov, basert på kunnskap, fremfor synsing som det florerer av på nettet.

Kanin – ikke hare

Den greske historikeren Polybios, var den som først beskrev kaninen rundt år 150 f.Kr. Han hadde observert den på Korsika og skrev det fantes «et hareliknende dyr som levde i huleganger». Disse kalte han Kunikloi. Det latinske navnet ble da også Oryctolagus Cuniculus og er i harefamilien. Men likevel forskjellig fra haren med tanke på hvordan de lever sine liv: Den ene hovedsaklig over, og den andre hovedsaklig under bakken. Kaninen kommer opp for å spise i skumringstid, men som byttedyr er den sky og helst nede i hulene om dagen. Haren lever det meste av tiden over bakken, selv om den også lever det harde livet som byttedyr.

Territoriell og ­beskyttende

I vill tilstand ser du kaniner i ­kolonier. Det vil si at de kan leve sammen med et hundretalls andre dyr. Likevel har de sitt eget territorie i kolonien. Deres hule og lille område i kolonien beskyttes med livet som innsats, særlig om det er unger i reiret. Der er det sjeldent tomt, og 10 kull i året er ikke uvanlig.Ved fire uker må ungeneklare seg selv. Slåsskampene kan ende med kastrering av hanner om huene ikke er klare for parring. Det er gjort med et raskt snitt. Bittskader og kloring er ikke uvanlig, også når ranken i flokken skal ordnes.

Instinktene gjør seg gjeldende

Kaninen har så vidt vi ­kjenner til fra huletegninger, vært jaktet på i 120.000 år. Man tror fønikerne førte dem til dagens Spania og Portugal for ca 3500 år siden. Derfor har nok kaninen vært i menneskets fangenskap lenge, men det en vet, er at munker allerede på 600-tallet holdt dem i klostrene som mat. Pave Gregor den 1. erklærte nemlig kanin for ikke å være kjøtt. Da kunne munkene spise dem under fasten (kjekk ordning!).

På tross av at kaninen etter hvert finnes i mange raser, størrelser og varianter, er mye av villkaninens instinktive trekk fortsatt i tamkaninen.Dersom en kanin settes inn til en annen, kan det fort oppstå slåsskamper. Den som slippes inn, trenger seg på en annens territorie. Gjør du det samme med to hanner, er det enda verre. Med hunner kan det fungere om de vokser opp sammen, eller om en slipper dem inn i et stort bur sammen og samtidig. Jeg har gjort det noen ganger med avlshunner når sesongen er over, slik at de går tre-fire dyr sammen på sommeren. De gjør opp med en slåsskamp inntil rangen er ordnet. Deretter har de sine områder, selv om de også kan sitte sammen. Dette er da dyr jeg ikke skal ha på utstilling, for bitt og pelsskader de får under slåsskamp, vil nok gi poengtrekk eller «null». Likevel ser en påstander om mye annet på nettet. Kanin er og blir et territorielt huledyr. Flere har også en liten kasse den kan gå inn å skjule seg i – og det jo greit. Husk det når dere leser om at de helst bør leve i flokk, og at det bare er å kastrere dem for å få det hele til å fungere. Det siste er faktisk heller ikke lovlig uten videre, men det gis likevel råd om det. (Hva gjør ikke veterinærene for penger?) Hold ut, og hold stand – og godt nytt år til alle kaninvenner!


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no