ANNONSE

VITENSKAP

Kvinnenes første yrke

Tekst: Kjersti Busterud


Publisert: 22.03.2017

PÅ VEI TIL JOBB: Bilder av jordmødre i arbeid på 1800-tallet er en sjeldenhet. Dette bildet viser jordmor i Hjørundfjord, Pernille Trulsdotter Sæbønes, som hadde båt som et viktig transport­middel for å nå de fødende. Bildet er fra rundt 1890. Foto: Knud Knudsen/Universitets­biblioteket i Bergen


Jordmoryrket var det første formelle yrket for kvinner i Norge. Et yrke som ikke bare innebar ansvar for liv og død, men også lav lønn og tøff ­arbeidsvei.

 

17. august 1784 skrev amtsmann i Romsdal, Even Hammer, et brev til biskopen der han opplyste at kongen hadde gitt tillatelse til at fylkeslegen skulle undervise kvinner i «JordModer kunsten». Hammer ba biskopen gi prestene beskjed om å plukke ut passende jordmorkandidater i sitt nærområde.

Åtte år senere fikk jordmødrene i Romsdal monopol på fødselshjelp i distriktet sitt. Det ble starten på en ordning der en jordmor var noe mer enn bare en erfaren nabokone. I stedet skulle hvert distrikt ha en offentlig godkjent og formelt utdannet jordmor, med både plikt og enerett til å assistere ved stedets fødsler.

Jordmoryrket har imidlertid langt eldre røtter.

– Etter gammel norsk rett var det en plikt for gifte kvinner å hjelpe andre som skulle føde. Noen utmerket seg som spesielt dyktige, og ble derfor dem man tilkalte til fødsler i nærområdet. Disse ble gjerne kalt hjelpekoner eller nærkoner. Men i skriftlige kilder blir også ordet jordmor brukt – skillet mellom den ufaglærte nærkona og den utdannede jordmoren kom først på 1700- og 1800-tallet, sier Aud Farstad. Hun er historiker og har skrevet boka «På liv og død. Distriktsjordmødrenes historie».

 

Ansvar for dåpen

Helt siden reformasjonen på 1500-tallet har det eksistert en slags formell autorisasjon av jordmødre i Norge.

– I Danmark-Norge hadde prestene plikt til å undervise nærkonene og godkjenne dem som jordmødre. Men godkjenningen handlet først og fremst om at kvinnene skulle kunne sin kristendom. Spedbarnsdødeligheten var høy, så jordmødrene måtte i mange tilfeller gjennomføre dåpsritualet. Det ble sett på som avgjørende for om barnet kom til himmel eller helvete, forklarer Farstad.

I 1672 kom en forordning som sa at legene skulle overta prestenes jordmorundervisning.

– I Norge ble nok dette bare en bestemmelse på papiret, rett og slett fordi det knapt fantes leger her i landet, sier hun.

På 1700-tallet fikk lege­vitenskapen større fotfeste, og i Danmark fikk man etablert en jordmoropplæring. Flere norske kvinner tok utdannelse i København, og kom tilbake og arbeidet som jordmødre i norske byer.

– På 1700-tallet slo opplysningstidens idealer for alvor inn i Norge, og embetsmennene presset på for å få jordmødre til sitt distrikt. De mente det var både inhumant og sløsing med ressurser å la så mange kvinner og barn dø i forbindelse med fødsel, forteller hun.

 

Krav om egnethet

Først ute med en offentlig ­finansiert jordmortjeneste var altså Romsdals amt. ­Utdanningen ble betalt av amtet, og lønnen skulle være tredelt: En del fra amtet, en del fra ­distriktet og en del fra den fødende, ­avhengig av betalingsevne.

Amtsmann Even Hammer ønsket seg i utgangspunktet en jordmor i alle de 23 preste­gjeldene i amtet. I 1810, over 25 år senere, var bare 11 jordmødre i arbeid.

– En av årsakene var at det var vanskelig å finne kvinner som både var egnede og som hadde mulighet. Man stilte som krav at kvinnene skulle ha født barn selv, ha gode hender, et utseende som ikke virket skremmende, de skulle kunne lese og helst også skrive, og de skulle være kjent for «Medlidenhed, Sædelighed, Taushed og Mod». Men det ­største hinderet for mange var nok at de ikke hadde mulighet til å reise vekk fra hjemmet i flere måneder for å få under­visning, sier Farstad.

 

Hardt yrke

Den første som gjennomførte jordmoropplæringen i Romsdal, var Marte Larsdotter. ­Høsten 1794 skrev hun et brev til amtslegen i Romsdal, som sier mye om hvilke forhold de første distriktsjordmødrene arbeidet under. I brevet ­beskriver hun hvordan hun ble møtt med liten forståelse for hva hun kunne bidra med under en fødsel, og hvordan mange lot være å ­betale. Også lønnen hun hadde krav på fra amtet, var det vanskelig å få utbetalt. Reisene i all slags vær og til alle tider på døgnet var harde, særlig om vinteren, skrev hun.

– Jordmødrene må ha hatt det utrolig tøft. De måtte kanskje reise langt i båt i uvær eller gå flere mil på ski, og når de kom fram, måtte de være skjerpet for fødsel. Og den gang var en fødsel virkelig en kamp på liv og død, jordmødrene må ha hatt mange traumatiske opplevelser. I tillegg var lønnen lav – den ble regnet som en tilleggslønn for gifte kvinner, og var ikke høy nok til å leve av, forteller Farstad.

 

Uønsket hjelp

I 1810 kom en ny jordmorlov for Danmark-Norge, og jordmorvesenet ble formelt opprettet i Norge. Det gjorde ordningen som allerede var etablert i Romsdal, obligatorisk for hele landet: Landet skulle deles inn i jordmordistrikter, der jordmoren hadde monopol på fødselshjelp. Jordmoren skulle ha utdanning og være ­offentlig ansatt. Lønnen skulle som i Romsdal være tredelt.

– Loven forble den samme etter 1814, og i 1818 fikk man en jordmorskole også i Norge. Jordmorskolen i Kristiania ble dermed den første formelle utdanningen utover grunnskole med adgang for kvinner i Norge, forteller Farstad.

Selv om jordmoryrket ble ­etablert, var jordmødrene slett ikke var velkomne hos alle.

– Mange foretrakk nok å bruke en nærkone de følte seg trygg på fremfor å reise langt av gårde for å hente jord­moren, som kanskje ikke ­engang var hjemme når de kom fram. I tillegg var det selvfølgelig upopulært å måtte betale for en tjeneste som i århundrer hadde vært gratis, sier hun.

Siden den faste lønnen var så lav, var det viktig for jord­mødrene at de fikk oppdrag. Flere jordmødre vant fram med krav om erstatning for tapt ­arbeidsfortjeneste fra kvinner som hadde tilkalt ­nærkona i stedet for dem.

 

Sentralisering

Det tok mange tiår før man ­oppfylte lovens krav om en jordmor i hvert distrikt.

– Først mot slutten av 1800-tallet var det jordmordekning over hele landet, sier Farstad.

I 1920 var antallet distriktsjordmødre på sitt høyeste, og de fleste kvinner fødte hjemme.

Gradvis ble det mer ­vanlig å føde på sykehus eller fødestuer. Sentraliseringen av helse­vesenet etter krigen gjorde at ­antallet distriktsjordmødre sank ­drastisk. I dag har kommunejordmødrene andre oppgaver enn å ta imot barn – bortsett fra ved en og annen uplanlagt hjemme­fødsel.

Jordmor på liv og død
På 1700-tallet var spedbarnsdødeligheten i Norge svært høy. Den første jordmoren i Romsdal, Marte Larsdotter, sendte i 1794 amtslegen en liste over de fødslene hun hadde hjulpet til ved de siste to årene. Listen er ufullstendig fordi de fattige hun hjalp, ikke ble ført opp.

Aud Farstad har studert folketellingen i 1801, kirkebøker og bygde­bøker for å undersøke hvordan det gikk med barna på listen. Mange av dem levde ikke opp. Noe av årsaken var den høye spedbarns­dødeligheten, men det høye antallet tvillingfødsler kan tyde på at jordmoren ofte bare ble tilkalt ved kompliserte fødsler.

• Ellen Rasmusdotter: Fødte tvillinger som ble hjemmedøpt. Barnet som levde lengst, holdt ut en halv dag.

• Olava Rasmusdotter: Ved folketellingen i 1801 hadde paret ingen barn, så barnet Marte Larsdotter tok imot må ha dødd.

• Maren Waldemodsdotter: Fødte to tvillinggutter. Den ene døde etter fire dager, den andre etter to uker.

• Helene Johnsdotter: Fødte en gutt som levde opp.

• Maren Larsdotter: Fødte en gutt i 1792 og en i 1793. Det er uvisst hvem av disse Marte Larsdotter hjalp til verden, men begge guttene må ha dødd før folketellingen i 1801.

• Synnøve Larsdotter: Marte Larsdotter hjalp til på en av Synnøve ­Larsdotters to fødsler i perioden, enten fødselen til en datter som levde opp, eller til en gutt som døde før folketellingen i 1801.

• Petrine Nielsdotter: Marte tok imot en jente som levde opp.

• Kari Kristensdotter: Fødte tvillinger, en gutt og en jente. Folketellingen tyder på at bare jenta levde opp.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no