ANNONSE

UTDANNING & JOBB

Høyt er de hevet


Tekst og foto: Bjørn Hugo Pettersen


Publisert: 19.04.2017

FIRE NABOER: Det er noen hundre tårnkraner i sving rundt om i Norge. Bare i Bjørvika i Oslo er det tolv stykker. FOTO: Bjørn Hugo Pettersen


Asgeir Lium og ­andre kranførere må gjøre jobben med falkeblikk og omhyggelig presisjon. De ­sitter ensomme i en svimlende høyde, men utsikten er upåklagelig.


– Jeg sitter nå her alene, så det er bare hyggelig med besøk.


Det er det første Asgeir Lium sier når vi kommer opp etter å ha klatret om lag 150 stigetrinn. Vi kler av oss hjelm og sko på plattformen utenfor den lille førerhytta. Lium liker nemlig at det er rent der inne, og sitter selv og styrer tårnkranen i ullsokker. Skoene hans står på gulvet, ved siden av en varmevifte som sørger for at det ikke blir for kaldt i førerhytta – 47 meter over bakken i Bjørvika i Oslo.


– Kulde er en utfordring nå om vinteren, men en varmevifte gjør susen. Det er verre om sommeren. Da kan det bli skikkelig varmt her inne, sier Lium, mens han holder både høyre og venstre hånd rundt en joystick, én på hver side av setet.


Han kikker ned på arbeiderne under seg. Det vinkes klart fra en av de to som står et godt stykke nedenfor – i åttende etasje. Lium løfter et par nett med armeringsstål opp, svinger kranarmen forsiktig og plasserer lasten rolig ned dit den skal. Bygningen Lium er med på å reise for Veidekke, heter Diagonale. Den skal stå klar til neste år, om alt går etter planen.


Alarmer og advarsler


Kranførerne er svært viktige brikker i puslespillet når store bygninger skal reises. De kan flytte tunge elementer og lastekasser med flytende betong i løpet av noen sekunder eller minutter, alt etter hvor langt de skal fraktes.


Liums tårnkran har en rekke­vidde på 110 meter, noe som betyr at kranarmen, utliggeren, stikker 55 meter ut. Ytterst på armen kan det ikke løftes like tungt som lenger inn. Skal Lium hente noe lengst mulig unna, kan det maksimalt veie 5,9 tonn.


Lium forteller at tårnkraner er konstruert slik at når det skal løftes svært tunge ting helt ytterst på kranarmen, bøyes hele krankonstruksjonen. Helt ytterst kan armen gå cirka tre-fire meter nedover.


– Her i førerhytta er det da en langt mindre krumming, men noen ganger når jeg blir lent langt forover, har jeg lurt på når det skal slutte. Det er en spesiell følelse, men samtidig vet jeg at alt er montert på en forskriftsmessig måte. Og det går alarmer og blinker i varsellamper i instrumentpanelene dersom løftet blir for tungt eller jeg kommer for nær vaierne til nabokranen, forteller han.


Nabokranen rager 60 meter til værs og har enda større rekke­vidde enn Liums kran. De to kranene står så nær hverandre at det er en potensiell fare for at de to kranenes vaiere kan vikles i hverandre. Det er en viktig del av kranførernes jobb å unngå akkurat det.


Med eller uten heis


Kranens løftedeler har spesielle navn, som «løpekatt», «høne» og «kjettingskrev». «Løpekatten» er den delen som kan føres ut og inn på kranarmen, og «høna» er den delen som kan gå opp og ned, begge deler ved hjelp av stålvaiere. «Kjettingskrevet» er der det hukes to eller fire løftekroker til det kranføreren skal flytte på.


– Kommunikasjon er en sentral del av jobben. Via walkie­talkie snakker jeg regelmessig med andre kranførere og folk nede på bygget. Det er også viktig at det hukes riktig der nede. I verste fall kan det naturligvis gå virkelig ille, men det er kamera rett over høna, og dessuten vet alle der nede hvor viktig det er å anhuke korrekt, fastslår Asgeir Lium (47), som har hatt ansvar for samme kran i cirka ett år.


Det er et dumt spørsmål å stille en kranfører om han eller hun har høydeskrekk.


– Nei, svarer Lium og ler.


– Men jeg er glad kranene ikke var som de var før, legger han til.


Nå, som før, går man opp til førerhytta via stiger på innsiden av den horisontale kranmasten. I dag er det en plattform for hver femte meter, men for 25-30 år siden var det andre for­skrifter, og noen av kranene hadde ikke slike plattformer.


– Om man da befant seg høyt oppe og falt, var det langt ned, bemerker Lium.


Det er tolv tårnkraner i ­Bjørvika i dag. De høyeste av dem har heis, blant annet den 85 meter høye kranen ved det som skal bli det nye Munch­museet.


Blir en rutine


Hva kranføreren tenker alene i førerhytta høyt over hovedstaden, handler stort sett om jobben. Det går nesten i ett, ofte 12 timer per dag, forteller Asgeir Lium, slik at framdriftsplanene holdes. I løpet av en normal arbeidsdag er han nede på bakken én gang for å ta matpause. Om arbeids­dagen varer 12 timer, får han to matpauser. Må han tisse mens han er der oppe, gjør han det på en flaske.


– Nei, det er ikke mye tid til å tenke på andre ting enn jobben som skal utføres. Man må være fullt konsentrert hele tiden, men innimellom blir det naturligvis litt venting, konstaterer han.


Det er til en hver tid hundrevis av tårnkraner i sving rundt om i Norge. I de fleste av dem sitter det mannlige kranførere, men det er også noen få kvinner. Blant dem er Cecilie Felice ­Cupcake (30). Hun er kjent fra «Robinsonekspedisjonen», samt fra en reklamefilm for Kjeldsberg Kaffe – spilt inn mens hun er på jobb i en tårnkran over Oslo.


– Jeg trives veldig godt i denne jobben, selv om det er perioder der jeg kan gå lei. Selvfølgelig er det det, men sånn er det vel med alle jobber. Er det ikke? sier Cupcake.


Cupcake jobber for ­Hammerstad Maskin, som har rundt 100 kranførere i staben. Ingen andre norske bedrifter har så mange kranførere. Flere av Cupcakes kolleger jobber i Bjørvika – og én av ­kollegene sitter i om lag 180 meters høyde i forbindelse med byggingen av Hålogalandsbrua ved Narvik i Nordland.


– Hvor høyt jeg sitter, spiller ingen rolle. Det handler om å gjøre jobben. I likhet med ­andre jobber, blir det rutine. Men det er unektelig spesielt å sitte så høyt over Oslo, slik jeg gjør nå, og se på alt som skjer langt der nede, fastslår hun.


Fakta

• For å bli kranfører trengs det kurs, erfaring fra byggebransjen og ­opplæring i bedrift. Den moderne utdanningsveien er vanligvis en kombinasjon av to år med yrkesfag på videregående skole og to års opplæring i bedrift.

• Ifølge utdanning.no er det cirka 3400 kranførere i jobb i Norge i dag. Mange av disse jobber på mindre kraner som står fast ved havne­anlegg, fiskebruk og lignende. Et mindre antall kranførere, muligens 500 stykker, jobber på tårnkraner som er fra cirka 20 meter høye og opp til rundt 200 meter høye.

• En video tatt av Tommy Garnes, HMS-ansvarlig for Statens vegvesen på Hålogalandsbrua ved Narvik, fikk en del oppmerksomhet etter at den ble lastet opp i 2015. Det er ikke noe for dem med høydeskrekk: 
https://vimeo.com/145112603

• Det er flere ulike produsenter av tårnkraner som brukes i Norge. 
De mest brukte er tyske Liebherr og franske Potain.

• De høyeste kranene monteres og demonteres blant annet ved hjelp mobilkraner. Kranor (Potain) og E.D. Knutsen (Liebherr) er blant dem som har montører som setter opp slike kraner. Montering av kranene kan ta fra et par dager til et par måneder, avhengig av høyde, løfte­kapasitet og hvor vanskelige jobben er, opplyser Einar Rabem, regionsjef i Kranor.

• Den horisontale delen av en kran kalles mast, mens kranarmen/sving­armen kalles utligger. Den delen som ligger bak kranhytta, kalles bakbru. Noen kraner har plattform, «veranda», utenfor kranhytta, mens andre har inngang fra en luke i gulvet.

• Om du vil vite mer om tårnkraner, kan du sjekke Teknisk Ukeblads ­artikkel om «gule beist». Kort link: http://bit.ly/2j22kHu


Annonse

© 2017 - Lokalavisen -- Design/layout: Erik DePasquale / dittbudskap.no