ANNONSE

Kunstens verden

Antonio Canova

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 03.05.2017

Theseus’ seier over Minotaurus, 1804–1819. Kunsthistorisches Museum, Wien.


Antonio Canova (født 1. november 1757 i Possagno ved Bassano i Italia, død 13. oktober 1822 i Venezia) var en italiensk billedhugger og arkitekt. en av hovedrepresentantene for den italienske nyklassisismen.

Ved siden av danske Bertel Thorvaldsen er Canova klassisismens mest typiske representant. Mens Thorvaldsen vesentlig søkte tilknytning til antikkens høyklassiske stil, søkte Canova vel så mye til en skulpturalt friere og mer følelsespreget hellenisme.

Antonio Canovas far var steinhugger. Han døde da gutten var tre år gammel, og hvoretter Antonio ble oppdratt av en onkel. I en alder av 14 år begynte Canova i lære hos den venezianske billed­hugger Giuseppe Bernardi, som kalte seg ­Torretti, etter sin egen læremester.

Etter læremesterns død i 1773 ­arbeidet Canova så med Bernardis nevø, billedhuggeren Giovanni Ferrari, også han hadde vært i lære hos Torretti.

I 1775 begynte Canova sin selvstendige karriere i Venezia, der han skulpterte skikkelser som har mange likheter med figurene i Tiepolos fresker.

Stor suksess i Roma

I 1779 besøkte Canova Roma, der han ­følgende år slo seg ned for godt. Han kom under Winckelmanns og Mengs’ inn­flytelse og ble bekjent med en inter­nasjonal, og først og fremst britisk gruppe kunstnere, arkeologer og teoretikere. Da begynte han å utvikle en ny, streng og kompromissløs idealistisk skulpturstil.

Canova vakte oppsikt med kunstverket Theseus’ seier over Minotaurus i 1785. To år senere fullførte han monumentet over pave Clemens XIV i kirken Santi Apostoli i Roma, og dette førte til at han fikk internasjonal berømmelse og dessuten tallrike bestillinger – blant annet monumentet over pave Clemens XIII (1792) i Peterskirken.

Museer for allmenheten

Canova gikk suksessivt over til å skulptere frittstående skulpturer med motiv hentet fra den klassiske mytologien. Hans Amor og Psyke (1793) skildrer det øye­blikket da Amor ifølge Apuleius versjon av fortellingen vekker den døende Psyke, et komplisert bilde av kjærlighet og død. Verket er ikke heller mindre komplisert om det utelukkende betraktes som en tre­dimensjonal komposisjon av sammen­koblede former. Skikkelsene, som helt har sunket hen i hverandre og ikke gir til­skueren et eneste blikk, utgjør en selvstendig enhet.

Foruten at Canova i sine samtidiges øyne gav skulpturkunsten en renessanse, befridde han den fra de arkitektoniske innrammingene som de fleste arbeider utenom portrettene var bundet til siden 1600-tallets begynnelse. Det er også et tidens tegn at en del av hans nye skulpturer var avsett for museer – de første store kunstverk som ble laget spesielt med ­dette for øye. Museer ble først på denne tiden betraktet som institusjoner som var beregnet for allmenheten.

Napoleons søster

I det første tiår av 1800-tallet virket ­Canova i Paris etter innbydelse fra ­Napoleon, og utførte idealiserende portrett­statuer av keiseren og hans krets. Han utløste skandale da den ­avsatte ­keisers søster, ­Pauline Borghese (­Bonaparte), satt modell for ham naken da han laget skulpturen ­Venus.

Fikk kunstverk tilbake

I 1815 kom Canova tilbake til Italia. Som overoppsynsmann over Kirke­statens kunstskatter oppnådde han der å få ut­levert en del av de mester­verkene av skulptur som var blitt ført bort i napoleons­tiden.

I sin fødeby Possagno bygde han en kirke med Pantheon (Roma) som ­modell, laget alterbildet og fikk sin grav der. Modellene til hans arbeider er ­samlet i ­Gipsoteca, Possagno.

Neste gang: Jacques Louis David

Rokokko er en stilretning i perioden ca. 1720 – 1780, den følger altså etter barokken. Ordet rokokko er avledet av det franske rocaille, som betyr skjell eller ujevn klippeformasjon. Hovedsakelig er rokokko en dekorasjonsstil som foretrekker lettheten – det lekne og det detaljerte – noe den understreker ved å lysne fargepaletten til lyse pastelltoner. Hovedmotiver i billedkunsten handlet om forelskelse, erotisk lek, begjær og lyst. Motivene tryllet frem situasjoner som passet i den rike adelens dagdrømmer. Galante fester i engelskinspirerte parker, ofte med klare erotiske overtoner. Blant-malerne er: Jean Antoine Watteau, Francois Boucher, Jean-Honoré Fragonard, Jean-Baptiste Siméon Chardin, Giovanni Battista Tiepolo, William ­Hogarth, Sir Joshua Reynolds, Thomas Gainsborough og Joseph Wright of Derby.

Klassisismen er betegnelsen på en stilretning innen kunst, arkitektur og litteratur i perioden ca. 1770 – 1830. Den baserer seg på antikken og fremfor alt greske forbilder. Maleriene preges av klare farger og en skarp linjeføring. Innen billed­kunsten gikk klassisistene bort fra barokkens og rokokkoens sterke virkemidler som det svulmende og billedrike og overlessede. Nå ble et enklere og mindre følelsesladet ­uttrykk dominerende. Sentrale malere i perioden er Nicolas Poussin, Antonio Canova, Jacques Louis David og Jean Auguste Dominique Ingres.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no