ANNONSE

KULTUR

Hilsen fra ­demensens rike

Tekst: Svein Kåre Gunnarson


Publisert: 03.05.2017

I Tanke­vandring i slutten av livet har Roar ­Guldbrandsen satt seg fore en nærmest ­umulig oppgave: Å gjøre et forsøk på å beskrive overgangen fra frisk og fri, til fanget i ­demensens ­fengsel.

Roar Guldbrandsen er 78 år, og er med det i den farlige alderen da demensen for mange melder sitt oppbud. Han har i hele sitt liv likt å lese og skrive, men debuterte ikke som forfatter før han var 70 år. Dette er hans sjette bok.

Glemsomheten og frykten for demens

– Glemsomheten øker med alderen – det vet alle. Men den forekommer i alle aldre. Som barn oppdager vi så mye nytt at vi ikke engang enser glemsom­heten… Som ungdom er vi så opptatt av sex, sport og utdannelse at vi må glemme for å lage plass til interessene, mens det som voksen er karrieren og oppdrageransvaret som trenger plass.

– Vi har altså erfaring med det å glemme, og i den første delen av alderdommen tenker vi ikke så mye over det. Det er når glemsomheten begynner å bli plagsom at vi tar til å gruble over hvor dette skal ende.

– De fleste velger å fortrenge det. De fortrenger det til ektefellen blir så bekymret at hun eller han oppsøker lege og ber om råd. Siden jeg har hatt en ektefelle som ble dement og lå mange år på sjukeheim før hun døde, så er jeg nødt til å vurdere selv. Jeg har en i huset, Ellen, som kanskje sier fra når tiden kommer, men hun synes ikke at jeg glemmer nok enda til å være bekymret. Kan jeg pålegge henne det ansvare? Jeg vet jo hvor vanskelig det var.

– De som velger å fortrenge problemene, skal selvsagt få lov til det. Men om det er noen som merker noen problemer, bekymres over det og ønsker å vite noe mer, kan kanskje denne boka hjelpe en til å komme i gang med en avklaring, sier Gulbrandsen

Frykten

– Min alder og de symptomene som kan føre til demens gjør sitt til at jeg tenker mye, både om det jeg har erfart og det som skal skje. Det vi har arvet i fødselen og den erfaringen vi høster etter hvert, gjør oss til det vi er, og mange av oss spør oss selv: Hvem er jeg, hva er jeg blitt? Det er det vi bruker tankene til å finne ut av. I min alder ser jeg stadig vekk folk bli syke og demente, og sakte, men sikkert visne bort. Jeg ble motvillig vitne til at det skjedde med min kone, som ble mer og mer hjelpetrengende før hun til slutt døde. I min alder av 78 år er det noe jeg tenker mye på og er redd for. Derfor syns jeg det var en spennende idé å gjøre et forsøk på å beskrive min egen overgang inn i det ukjente, som altså kan ende i demens. Når eller om det skjer, er det ingen som vet, sier forfatteren ettertenksomt.

Heier på døden

– Jeg vet at jeg skal dø, men ikke når. Jeg vet ikke om jeg blir dement før jeg dør. Jeg betrakter kappløpet mellom disse to, og heier på døden fordi jeg ikke liker tanken på en tilværelse som helt hjelpetrengende, sier dikteren, før han fortsetter: – Jeg opplever ikke døden som noe fremmed, eller som noe skummelt eller avskrekkende. For meg er døden til slutt blitt noe normalt; en grei normalitet.

Livet

Gulbrandsen har levd et rikt liv, mer spennende enn de fleste. Han har seilt på de syv hav og sågar vært fem år i Fremmedlegionen, før han kom hjem, ble vervet av militære og ble sersjant før han brøt med det livet og ble militærnekter. Selv om han ikke har noen formell utdannelse, har han med sine 34 år på Arbeidskontoret i tillegg opplevd mer og tilegnet seg mer kunnskap enn de fleste andre bare kan drømme om. Han har måttet fordype seg i mennesker, samfunn og sam­handling, som igjen har gjort ham til en god menneske­kjenner.

Forlengelsen av teksten

Gulbrandsen har alltid vært interessert i å lese og skrive. En interesse som med tiden også utviklet seg til å omhandle maling og skulptur. Selv om det etter hvert er blitt hundrevis av både malerier og noen få skulpturer, har han aldri vurdert å gjøre det til et yrke. Det er likevel mer enn bare en hobby – det er en måte å uttrykke sin menneskelighet i tilværelsen på. Flere av maleriene hans finner man både inni bøkene hans og på forsidene.

– Jeg pleier å si at malingen er forlengelsen av teksten når den ikke lenger strekker til. ­Dessverre maler jeg ikke så mye lenger… Det stoppet plutselig opp, sier Guldbrandsen, før han fortsetter: – Men jeg skriver fortsatt!

Skriveprosessen

Gulbrandsen bruker skisser og dikt til å krydre skrive­prosessen. Gjør han ikke det, blir det fort rot i papirene. Men hvor får han så tid til å skrive alle disse bøkene, som til nå er blitt seks i tallet?

– Jeg bruker tiden godt… Jeg planlegger mye mens jeg jobber i hagen, legger stein i hage­gangene, steller med planter, ­lager skulpturer, maler bilder, går tur eller sitter i bil og buss. Jeg noterer stikkord, og notatblokka er også med på natt­bordet, for det kan komme gode ideer ut av de rareste drømmer.

Men alt er ikke en dans på roser...

– Innimellom får jeg lyst til å stryke og forkaste alt jeg skriver, og innimellom ser jeg at dette er noe som gir mening til både meg selv å lese og se tilbake på, og også bringer noe til leseren, humrer forfatteren.

Noen siste ord:

– Vi fødes, vi lever en stund og vi dør. Spørsmålet er om en velger å snuble inn i døden, eller om en vil gå inn i det med åpne øyne og erfare noe til siste slutt.

Roar Gulbrandsen er i disse dager aktuell med sin sjette bok, Tankevandring i slutten av livet.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no