Jacques-Louis David
Jacques-Louis David (født 30. august 1748 i Paris, Frankrike, død 29. desember 1825 i Brussel, Belgia) var en høyst innflytelsesrik fransk møbelarkitekt og maler i nyklassisk stil. På 1780-tallet forandret hans historiemalerier seg fra rokokko mot klassisk strenghet.
David var den førende skikkelsen innenfor nyklassisismen, men ble opplært av Joseph Marie Vien i en rokokkotradisjon i stilen til François Boucher. Etter å ha vunnet en stor pris reiste han til Roma som stipendiat i 1775–80. Her ble han inspirert av Winckelmanns skrifter og av den romerske republikkens billedkunst, men også av Caravaggio.
En ny stilart
David forkastet rokokkoen med maleriet Horatiernes ed, som ble vist i 1784 både i Roma og Paris og som straks ble anerkjent som et banebrytende verk. Fargene var lysende og klare og tegningen fast, naturlig og kraftfull. Motivet vendte seg dessuten vekk fra aristokratiets bekymringsløse forlystelser og søkte tilbake til den romerske republikkens tradisjonelt strenge dyder. Med dette bildet kom klassisismen i høysetet i fransk malerkunst. Fra denne tiden og til Napoleons fall ledet David det kunstneriske liv i Frankrike.
Nøyaktig gjengivelse av historien
Hans maleriske program gikk ut på at maleriet skulle ha en sosial oppgave og tjene samfunnet og dets ledere, en idé som siden skulle bringe ham i vanskeligheter og landflyktighet. Videre hevdet han ideen om emnets storhet, og rangerte motivene med historiemaleriet som det fornemste. Tegningen skulle være nøyaktig med hovedvekt på linjens egenverdi. Fargen teller langt mindre enn tegningen og legges tynt på i harde, ofte unyanserte flater under en blank og fullstendig jevnt utpenslet overflate. Etter gjennombruddet fulgte en rekke bilder med antikke emner: Sokrates’ død (1787), Paris og Helena (1788, Louvre), Brutus ved sine sønners lik (1789, Louvre).
Landskap fra fengselet
Som ivrig republikaner, jakobiner og venn av Maximilien de Robespierre, hyllet David revolusjonens seire, for eksempel i Eden i ballhuset, og lovpriste dens martyrer, som i Marats død.
David ble midlertidig fengslet etter Robespierres fall i 1794, og fra cellen malte han sitt eneste landskapsbilde Utsikt over Luxembourghagen, et lite mesterverk innenfor sjangeren – et romantisk og uttrykksfullt bilde hvor han er langt friere i penselstrøk og fargeholdning.
Portrettene hans er klare, men ikke strenge, for eksempel det av ektefellene Sériziat og den berømte skjønnheten Madame Récamier (1800).
Napoleons hoffmaler
David var den store Napoleon-skildreren framfor noen. Han ble keiserens hoffmaler i 1804 og lagde blant annet Napoleon til hest på St. Bernhard (1800) og ikke minst det mektige og pompøse Napoleons kroning i årene 1805 til 1807. Etter Napoleons fall i 1816 måtte han imidlertid rømme fra landet og søkte tilflukt i Brussel.
Stor innflytelse
David ble i praksis en «kunstdiktator» i Frankrike i perioden fra den franske revolusjonens begynnelse til Napoleons fall. Få personer har hatt en like sterk påvirkning på kunsten og smaken i sin egen tid. Han hadde mer enn 400 elever, blant dem Ingres, Isabey, Gérard, Gros, svensken Per Krafft den yngre, nordmannen Jacob Munch og dansken Eckersberg, og kom gjennom dem til å øve en varig og vidtrekkende innflytelse på kunstutviklingen i den vestlige verden.
Som møbelarkitekt var David en av de første som direkte kopierte møbler fra antikken, og hans verk spilte en grunnleggende rolle for utformingen av empirestilen.
Neste gang: Jean Auguste Dominique Ingres
arkiv
