ANNONSE

VITENSKAP

Den menneskelige ­arkitekten


Tekst: Axel Sandberg


Publisert: 16.05.2017

STOR FAMILIE: Foto av familien Hansen 1889. 
Lilla er nr. 2 øverst fra høyre. Foto: Privat


Lilla Hansen måtte velge ­mellom husmor­tilværelsen og yrkes­karrieren. Hun ­valgte det siste. Silk ble hun Norges første etablerte kvinne­lige arkitekt.


Dersom du på slutten av 1800-tallet var heldig nok til å komme fra en såpass bemidlet familie at du kunne studere, lå verden åpen. Vel å merke hvis du var en av guttene i familien.


Hansen-familien var imidlertid ikke som alle andre på den tiden. Av søskenflokken på seks, var fem jenter, og samtlige fikk mulighet til å ta høyere utdanning. For den yngste i familien, Lilla (egentlig Georgine) Hansen, falt valget på Den Kongelige Tegneskoles bygningslinje, ledet av Herman Schirmer.


– Det var noen andre kvinner på studiet, men de ble for det meste assistenter til etablerte arkitekter, eller de giftet seg med en studiekamerat. Jeg tror Lillas foreldre ønsket at jentene skulle komme seg ut og oppleve noe, at de skulle gjøre noe vesentlig utover å få mann og barn, forklarer Ingvild Hansen, Lillas niese.


Art nouveau


Etter avsluttede studier i 1894 reiste hun, som andre (hovedsakelig mannlige) kunstnere og akademikere på den tiden, til kontinentet for å tilbringe praksisperioden der. Mens det var vanlig å reise til Tyskland, Frankrike eller England, havnet Lilla ved art nouveau-arkitekten Victor Hortas kontor i Brussel. Hortas regnes som en nøkkelarkitekt innen europeisk art nouveau.


– Mitt inntrykk er at Hansen tok med seg visse impulser hjem som få, om noen, andre ­norske arkitekter hadde fått med seg. De første private villaene hun tegnet, brøt for eksempel med avgjørende punkter innen tidens utbredte sveitserstil. Smårutete vinduer, som senere ble moderne, et mer horisontalt uttrykk – det er spor av jugend­arkitektur, men klart hennes egen stil, forklarer Lars Roede, arkitekt og tidligere leder for Oslo Bymuseum.


Fikk gjennombrudd


Lilla Hansen fikk sine første oppdrag i Norge i 1902–1903 og opprettet som første kvinne sin egen arkitektpraksis i Kristiania i 1912. Lars Roede bor selv i et av de aller første husene hun tegnet, på Nesøya utenfor Oslo.


– Flere i familien min bor i hus tegnet av henne like etter hun kom tilbake til Norge. Jeg tror det til en viss grad skyldes at de tilfeldigvis kjente henne. Men det var jo et lykketreff, med tanke på hvilke flotte hus det er, legger Roede til.


Noen år senere fikk hun oppdraget med våningshus til Hval gård, der hun skal ha introdusert norsk arkitekturhistories første hjørnevindu. I 1912 vant hun førstepremien i en arkitektkonkurranse om utforming av boligbygget Heftyeterrassen i Oslo. Dette ble hennes første store oppdrag, og er blitt trukket fram som et eksempel på fremsynt boligplanlegging. I Norsk kunstnerleksikon står det om bygget:


«Foruten kompleksets ­markante form og plassering roses fellesanleggene med hage og lekeplass, som den gang ikke var vanlig.»


– Heftyeterrassen var hennes gjennombrudd, og jeg tror den representerer noe ved henne som menneske. Hun var en omsorgsfull person, stilte opp for familien, og skal ha hatt en egen evne til å virkelig «se» folk. Dette gjenspeiles i måten hun senere utformet bygninger på, sier Ingvild Hansen.


Fremsynt


Lars Roede er enig i at Lilla Hansen representerte en slags empatisk retning innen ­moderne arkitektur.


– Hun var helt klart blant dem som mente at «vi skal bygge hjem, ikke bare hus», sier Roede.


I kjølvannet Heftyeterrassen-suksessen fikk hun en rekke offentlige oppdrag, mest innenfor omsorgsbygg. Hun ble for eksempel spesielt valgt for å innrede Studiehjemmet for unge piker i Geitmyrsveien 11–13 på St. Hanshaugen. Hybelhuset er fortsatt i drift og svært populært blant kvinnelige studenter.


Sykehus og tuberkulosehjem på Tolga, Talvik tuberkulosehjem og barnekoloni, Altas elev- og søsterhjem for ­Norske Kvinners Sanitetsforenings revmatismesykehus og en rekke private hjem er blant Lilla ­Hansens bragder som arkitekt.


– Hun var forut for sin tid bare ved å være kvinnelig arkitekt, og har åpnet døren for andre kvinnelige arkitekter. Men hun var også fremsynt rent faglig. Bare som et lite eksempel, så er det tre enorme dører ved siden av hverandre i min stue. Disse kan åpnes slik at stuen nærmest blir et uterom – altså en forløper til ideen om skyvedører, og i seg selv et lite pionerverk, sier Roede.


Måtte velge


I hvilken grad hun ble motarbeidet som kvinne i et mannsdominert yrke, forteller ikke historien så mye om. Bortsett fra at det var én ting å skaffe arkitekt­oppdrag, noe annet å hanskes alle de involverte i selve byggeprosessen.


– Det sies at når hun dro på byggeplasser, så brukte hun litt omvendt psykologi. Ved å hviske fikk hun disse store karene til å holde oppmerksomheten på det hun sa, forteller Roede.


Samtidig stiftet hun 
aldri egen familie.


– Hun måtte nok ha tatt et valg mellom karriere og mann og barn. Å kombinere rollene tror jeg var nokså utenkelig på den tiden. Men dette gjorde henne kanskje litt ekstra engasjert i samfunnsutviklingen. Helt til hun døde i 1962, var hun livlig opptatt av ulike debatter rundt arkitektur og byplanlegging. Hun hadde blant annet en del meninger om trafikk­situasjonen i Oslo, og hvordan man kunne skape gode, menneske­vennlige rom i byen. Også her var hun forut for sin tid, sier Hansen.


Georgine (Lilla) Hansen

• Født: 1. april 1872, i Christiania

• Norges første etablerte kvinnelige arkitekt

• Praksis hos art nouveau-innovatøren Victor Horta i Brussel

• Fikk oppdraget med å tegne boligkomplekset Heftyeterrassen i Oslo (1912) og våningshuset til Hval gård i Asker (1910)

• Tegnet i tillegg en rekke omsorgsbygninger og private hus rundt om i Norge

• Død 11. juni 1962 i Oslo

(Kilder: Norsk biografisk ­leksikon, Norsk kunstner­leksikon, Norske arkitekters landsforbund)


Annonse

© 2017 - Lokalavisen -- Design/layout: Erik DePasquale / dittbudskap.no