ANNONSE

Tidenes beste album

Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band 


50 ÅR SIDEN POPMUSIKKENS VIKTIGSTE ALBUM BLE UTGITT

Tidenes beste album

ved Rolf Schreiner


Publisert: 14.06.2017

De av oss som er mer enn middels interessert i musikk, husker hvor vi var torsdag 1. juni 1967. Jeg var – klokken 09.00 om morgenen – på vei over gaten fra Blindern Studenterhjem til den platebutikken som lå på universitetsområdet. Fem minutter senere var jeg tilbake på studenthybelen, og jeg sette stiften ned på platen.

Det høres jevn summing fra publikum og stemming av instrumenter – før tunge gitarakkorder setter det hele i gang. «It was twenty years ago today…» Publikum gisper, og etter en feiende horn-fanfare overtar sersjanten og hans psykedeliske brass-band.

Albumet Sgt. Pepper var The Beatles åttende LP-utgivelse. Det ble innspilt i perioden 6. desember 1966 til 21. april 1967 og utgitt 1. juni 1967 på plateselskapene Parlophone/EMI (UK) og Capitol (USA). Sjangeren er psykedelisk rock/poprock og produsent var George Martin

Nye instrumenter

Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band ble innspilt på et tidspunkt da den første Beatles-feberen var i ferd med å avta. De fire Beatles-medlemmene innså at den frenetiske turnévirksomheten var i ferd med å tappe dem for skaperkraft, og de bestemte seg for å gå i studio. De fire bandmedlemmene hadde latt seg inspirere av andre typer musikk enn tidligere, og var blitt fortrolig med instrumenter som hammondorgel, elpiano, stryke- og blåseinstrumenter – foruten en lang rekke eksotiske instrumenter, inkludert sitar.

Brian Wilson og The Beach Boys

Det begynte visstnok da Paul McCartney var ute og kjørte bil i november 1966. Da han hørte Good Vibrations med den amerikanske gruppen The Beach Boys på bilradioen, holdt han på å kjøre av veien. «Hva skal vi gjøre nå for å overgå dette?»

På den amerikanske vestkysten hadde flere band begynt å eksperimentere med ny instrumentering, og tekstene handlet om mer enn kjærlighet og savn. Mange av de nye bandene tok fantasifulle navn som Jefferson Airplane og Grateful Dead. Personligheter som Bob Dylan, Frank Zappa, Phil Spector og hjernen i The Beach Boys, Brian Wilson, var i gang med å omdefinere rocken – både med hensyn til tekster, instrumentering og opptaks­teknikker.

Senere sa ­McCartney at The Beach Boys’ album Pet Sounds og Frank Zappas ­Freak Out! var viktige inspirasjons­kilder for Sgt. Pepper. Han var også i Los Angeles i april 1967, der han møtte Brian Wilson og hørte låter som Wilson hadde tenkt å bruke i en planlagt utgivelse, Smile. Men så gikk herr Wilson inn i stoffbransjen i en lengre periode, og Smile kom først ut i 2004.

«Ukjent» band i en park

Den opprinnelige ideen var at The Beatles skulle fremstå som et ukjent Lonely Hearts Club Band som gjennomførte en kabaretaktig konsert i en park. Ideen ble fastholdt i coverdesignet og i tittel­låten som innleder side én og kommer i reprise mot slutten av side to – dessuten i introduksjonen av bandmedlemmet Billy Shears (Ringo Starr) før sangen A Little Help from My Friends. For øvrig er låtene frittstående. Likevel er Sgt. Pepper blitt stående som popmusikkens første konseptalbum. Og finalen, A Day in the Life, slo knock-out på alt vi hadde hørt før. Da den avsluttende E-akkorden på piano, fra Ringo sin finger, toner ut, har vi fått 39 min. 52 sek. platehistorie.

Helt ny lydeffekt

Produsent og teknikere tok i bruk lydbåndteknikken på nye og innovative måter. Særlig virkningsfull er den spesielle doublereffekten som er brukt på vokalsporet, og som får det til å høres ut som vokalisten synger duett med seg selv. Denne teknikken ble utviklet spesielt for The Beatles av lydteknikeren Ken Townshend i EMI i 1965, og fikk navnet automatic double tracking (ADT). Tidligere kunne dublert vokalstemme bare oppnås gjennom to separate opptak – nå kunne det gjøres automatisk på ett opptak. Etter Sgt. Pepper ble ADT et nærmest universelt fenomen i pop og rock.

Folkerikt cover

Til omslaget laget hver av de fire en liste over levende og avdøde personer som de ville bli avbildet sammen med. Fotografier av disse ble forstørret opp i full størrelse på papplater og stilt opp som bakgrunn. Voksfigurene av The Beatles ble utlånt fra Madame Tussauds og stilt opp ved siden av. Blomstene ble levert av en blomsterforretning, mens de påståtte marihuanaplantene ikke er marihuana. Midt i bildet stilte The Beatles opp i sirkusaktige uniformer og nyanlagt bart.

På baksiden kan man se at Paul er den eneste med ryggen til kameraet, dette blir av enkelte sett på som et spor på konspirasjonsteorien som sa han var død. Baksiden inneholder også alle tekstene på platen – det var helt nytt.

Musikk til overs

En stund var planen at Sgt. Pepper skulle bli et dobbeltalbum, og det ble spilt inn låter i studio som ikke fikk plass på den ene plata det endte opp med. Noen av disse innspillingene kom senere på Magical Mystery Tour, og tre andre (Only a Northern Song, Hey Bulldog og It’s All too Much) ble først publisert i tegne­filmen Yellow Submarine i 1968.

To andre låter som var innspilt på samme tid – Strawberry Fields Forever og Penny Lane – kom heller ikke med på platen fordi EMI mente det gikk for lang tid mellom utgivelsene, og derfor ble George Martin presset til å gi ut disse som single allerede i februar 1967.

For femti år siden, torsdag 1. juni 1967 klokken 09.45, var noen av oss helt i himmelen – sammen med Lucy og diamanter.

Alle sangene på albumet er skrevet av Lennon/McCartney – med unntak av George Harrison sin Within You Without You.

Albumets 39:52 min. består av:

Side 1

1. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, hovedvokal McCartney, 2:02

2. With a Little Help from My Friends, Starr, 2:44

3. Lucy in the Sky with Diamonds, ­Lennon, 3:28

4. Getting Better, McCartney, 2:48

5. Fixing a Hole, McCartney, 2:36

6. She’s Leaving Home, McCartney og Lennon, 3:35

7. Being for the Benefit of Mr. Kite!, Lennon, 2:37

Side 2

8. Within You Without You, Harrison, 5:04

9. When I’m Sixty-Four, McCartney, 2:37

10. Lovely Rita, McCartney, 2:42

11. Good Morning Good Morning, Lennon, 2:41

12. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise), Lennon, McCartney og Harrison, 1:19

13. A Day in the Life, Lennon og ­McCartney, 5:39

Det høyst anerkjente amerikanske musikk­magasinet Rolling Stone satte i 2003 opp en liste over de 500 beste albumene i historien – bygget på stemmene fra 100 musikkeksperter. Her er de første 50.


1. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, The Beatles 

2. Pet Sounds, The Beach Boys 

3. Revolver, The Beatles 

4. Highway 61 Revisited, Bob Dylan 

5. Rubber Soul, The Beatles

6. What’s Going On, Marvin Gaye

7. Exile on Main Street, The Rolling Stones

8. London Calling, The Clash

9. Blonde on Blonde, Bob Dylan

10. The Beatles («The White Album»), The Beatles

11. The Sun Sessions, Elvis Presley

12. Kind of Blue, Miles Davis

13. Velvet Underground and Nico, The Velvet Und.

14. Abbey Road, The Beatles

15. Are You Experienced?, Jimi Hendrix Experience

16. Blood on the Tracks, Bob Dylan

17. Nevermind, Nirvana

18. Born to Run, Bruce Springsteen

19. Astral Weeks, Van Morrison

20. Thriller, Michael Jackson

21. The Great Twenty-Eight, Chuck Berry

22. Plastic Ono Band, John Lennon

23. Innervisions, Stevie Wonder

24. Live at the Apollo (1963), James Brown

25. Rumours, Fleetwood Mac

26. The Joshua Tree, U2

27. King of the Delta Blues Singers, Robert Johnson

28. Who’s Next, The Who

29. Led Zeppelin, Led Zeppelin

30. Blue, Joni Mitchell

31. Bringing It All Back Home, Bob Dylan

32. Let It Bleed, The Rolling Stones

33. Ramones, Ramones

34. Music From Big Pink, The Band

35. The Rise and Fall of Ziggy Stardust, David Bowie

36. Tapestry, Carole King

37. Hotel California, The Eagles

38. The Anthology, 1947 - 1972, Muddy Waters

39. Please Please Me, The Beatles

40. Forever Changes, Love

41. Never Mind the Bollocks, The Sex Pistols

42. The Doors, The Doors

43. The Dark Side of the Moon, Pink Floyd

44. Horses, Patti Smith

45. The Band, The Band

46. Legend, Bob Marley and the Wailers

47. A Love Supreme, John Coltrane

48. It Takes a Nation of Millions..., Public Enemy

49. At Fillmore East, The Allman Brothers Band

50. Here’s Little Richard, Little Richard


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no