ANNONSE

VITENSKAP

Barokk bestselger

Tekst og foto: Tarje Holtvedt



Publisert: 16.08.2017

POPULÆR: Dorothe Engelbretsdatter var Norges første kvinnelige forfatter. Salmene hennes var enormt populære mot slutten av 1600-tallet. (ILL: Ukjent/NTNU UB)


Dorothe Engelbretsdatter, som døde for 301 år siden, var Norges første kvinnelige forfatter. Hun 
huskes som en
av 1600-tallets mest populære salmediktere, men ikke alt hun skrev passet like godt 
i salmeboken.

«Den største Poetinde som de Nordiske Riger have haft», skrev Ludvig Holberg om henne. Kollegene Thomas Kingo og Petter Dass hyllet henne som en stor dikter. Hennes bok «Siælens Sang-Offer» fra 1678 var så etterspurt at den kom ut i sju opplag mens hun levde, og enda 17 til etter hennes død. Salmene hennes ble sunget av både borgerskap og allmue. Da hun sto på toppen av sin makt, var Dorothe Engelbretsdatter et av de største navnene i norsk litteratur.

Forfulgt av ulykker

Dorothe ble født i Bergen i 1634. Faren var sogneprest i Bergen domkirke, og hørte til byens kulturelle elite. Dorothe har trolig hatt tilgang på både litteratur og akademisk kunnskap i barndomshjemmet. 18 år gammel giftet hun seg med farens kapellan, Ambrosius 
Hardenbeck. Samme Hardenbeck skulle også avløse Dorothes far som prest i domkirken. Paret fikk ni barn, fire jenter og fem gutter.

– Bare to av barna levde opp. Dorothe opplevde å følge alle de fire jentene og tre av guttene til graven, forteller førstelektor Inger Vederhus ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Vederhus har interessert seg for Engelbretsdatter gjennom mange tiår, og skrevet flere essays om henne.

– Det er ikke kjent hva barna hennes døde av, men barne-dødeligheten på 1600-tallet var svært høy. Kanskje så høy at det å miste et barn ble ansett som mindre dramatisk enn vi ser for oss i dag. Vi finner i hvert fall forunderlig få direkte referanser til Dorothes ulykker i diktningen hennes, sier Vederhus.

Hun minner om at 1600-
tallets litterære konvensjoner var svært forskjellige fra dem vi er vant til.

– Barokkens diktere skrev ikke personlig på den måten som forfattere gjør i senere litteratur. Man kan merke at Dorothe ikke har noe språk for de private sorgene. Likevel har de nok satt dype spor, for hun skriver et sted at «ny Sorg foraarsagede nye Sange».

«Ny sorg» fikk hun påfyll av da ektemannen døde i 1683. 
I tillegg reiste de to overlevende sønnene hennes ut, og hun mistet kontakten med dem for alltid.

Folkets favoritt

Salmesamlingen «Siælens Sang-Offer» blir gjerne regnet som Dorothe Engelbretsdatters hovedverk. Førsteopplaget ble trykt i Christiania i 1678, og later til å ha blitt revet bort på kort tid. Det var noe ved denne prestefruens salmer som traff publikum hjemme.

– Hun hadde en egen klo, sier Inger Vederhus. – Dorothe skrev kortere og mer direkte enn de andre salmedikterne, som var mye mer ordrike. Salmene hennes var lette å synge og sette melodier til, og det ga henne gjennomslag hos allmuen. Dessuten hadde 
tekstene hennes ofte et litt 
grotesk, realistisk tilsnitt. Som når hun omtaler likkisten som «fire Fiele».

Mye tyder på at Dorothe ble enda mer aktiv som forfatter etter at hun ble enke. I 1685 ga hun ut diktsyklusen «Taare-Offer», basert på historien om Maria Magdalena. Hun kjempet hardt for opphavsretten til 
bøkene sine og ble til slutt tilkjent kongelig privilegium – en slags copyright – på «Siælens Sang-Offer». Fra 1684 fikk hun også skattefritak.

– Til forskjell fra forfatterkollegene hadde Dorothe ikke noe annet yrke ved siden av skrivingen. Hun levde av inntektene fra bøkene sine. Sånn sett kan man si hun var Norges første profesjonelle forfatter, sier Vederhus.

Posisjonen som eneste kvinne i det litterære miljøet var utsatt. Dorothe måtte håndtere både kritikk, mistenkeliggjøring og forleggere med tvilsom forretningsmoral. Det brakte fram en side av forfattertalentet hennes som lå fjernt fra salmediktningen. For når Dorothe følte seg angrepet eller tråkket på, tok hun kraftig til motmæle.

«Rusten fis»

I tråd med tidens skikk skjelte Dorothe ut sine motstandere på vers. Versene inngikk i såkalte rimbrev, en litterær sjanger hun dyrket med lidenskap. Her legger forfatteren ikke papir imellom: En forlegger som har trykt en uautorisert utgave av «Siælens Sang-Offer», og i tillegg svinet den til med en mengde trykkfeil, får høre at han er glupsk, vanartet, skamløs og langfingret. Enda sterkere ord bruker hun om visse medlemmer av «Buxefolket» (Dorothes betegnelse på den mannlige åndseliten), som beskylder henne for å ha plagiert andre forfatteres salmer. Om disse herrene skriver hun rett ut at de lukter av rusten fis, eller med hennes egen ortografi, «af Rusted Fiisse». En bestemt kritiker er ifølge Dorothe så selvtilfreds at han tror

han kan «skide Guld» og «hvidt Canel-Vand pisse». «Stiilen er saa mend min egen,» slår hun fast, og med tiden forstummer da også plagiatbeskyldningene.

Men ulykkene slutter ikke å forfølge henne. Under bybrannen i Bergen i 1702 brenner huset hennes ned. Hun klager sin nød til kongen, og ber om en liten «Encke-Høtte» til å bo i. Først ti år senere får hun ønsket oppfylt. Dorothe Engelbrets-datter dør i 1716, 82 år gammel.

Ettertidens dom

Fra slutten av 1700-tallet ble det lengre mellom Dorothes tekster i salmebøkene. I Norsk salmebok fra 2013 er det bare den populære «Aftensalme» som ennå holder stand. Inger Vederhus frykter likevel ikke at den kvinnelige forfatterpioneren skal bli glemt.

– Dorothe er kommet inn i lærebøkene igjen. Nå er hun en del av pensum både på ungdomsskolen og videregående. Den siste utgaven av de samlede verkene hennes kom ut i 1999. Jeg tror det utvidede litteraturbegrepet, som også omfatter sanglitteraturen, har bidratt til å gjøre henne mer aktuell igjen.

Når det gjelder kvaliteten på Dorothes verker, synes Vederhus at den er «blandet».

– En del av det hun skrev er på det jevne. «Aftensalme» er god, og det er rimelig at det er den mest kjente. Hun var flink til å vri på det litterære fellesgodset. Ordsammenstillingene hennes er fantasifulle. Og utskjellingene i rimbrevene er glimrende, sier Inger Vederhus. – Dorothe var en salmedikter som virkelig var god på skjellsord.

Dorothe Engelbretsdatter

• Født 16. januar 1634 i Bergen.

• Datter av Anna Wrangel 
 og Engelbret Jørgenssøn, 
 sogneprest i Bergen domkirke.

• Debuterte i 1678 med salme-
 samlingen «Siælens 
 Sang-Offer».

• Skrev salmer, andaktstekster, 
 leilighetsdikt og rimbrev.

• Ble tilkjent skattefritak, som en 
 slags forløper for statlig 
 kunstnerlønn.

• Døde i Bergen 19. februar 1716.

• Regnes som Norges første 
 kvinnelige forfatter.


Kilder: Dorothe Engelbretsdatter: 
Samlede skrifter, med etterord av 
Laila Akslen og Inger Vederhus 
(Aschehoug 1999). Laila Akslen: 
Feminin barokk: Dorothe Engelbretsdotters liv og diktning (Universitetsforlaget 1970). Inger Vederhus m. fl: Norsk kvinnelitteraturhistorie, bind 1 (Pax 1988). Norsk litterær årbok 2016 (Det Norske Samlaget). 
Norsk biografisk leksikon.



Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no