ANNONSE

KULTUR

Bokomtaler fra Dreyer

STAVANGERS ORDFØRERE

«Stavangers ordførere 1837-2017» er den første publikasjonen som gir en biografisk oversikt over byens ordførere fra formannskapslovene ble innført i 1837 og fram til i dag. Boken søker primært å fortelle noe om hvem disse personene var som, på vegne av Stavangers innbyggere, påtok seg det politiske lederskapet i byen og kunne smykke seg med tittelen «Ordfører i Stavanger». Med en påpekning av hvilke saker den enkelte ordfører var mest opptatt av, gir også boken en fin oversikt over byens historie gjennom de siste 180 årene.

Også Stavangers ordførere innsatt av naziregimet under andre verdenskrig, har fått omtale i boken. Selv om disse representantene ikke var demokratisk valgt til sine verv, bar de ordførertittelen. Og Stavanger slapp forholdsvis billig unna NS-regimet 1940-1945, da alle de fire ordførerne i denne perioden ledet politikken som ble ført med ansvar og anstendighet. Boka finnes nå i alle bokhandlerne.

HAN INNANTES STORE HUMORBOK

Alle tre forfattarane av denne boka har vore interessert i humor frå dei var små. Figuren Han Innante blei skapt ganske tilfeldig. Han var urinnbyggjaren i fjord- og øyriket her vest. Gjennom Han Innante kunne Torolf Nordbø formidla tradisjonar, folkelynnet og dialektuttrykk som heldt på å forsvinna.

Ei stund etter blei Han Innante plassert i den oppdikta «ur-staden» Indre Erfjord. Her budde han saman med ei gjeng andre ungkarar. Den einaste som var gift i denne bygda var Oggvald Nils

Saman med Leif Arild Steen og Arne Nordbø blei dette samarbeidet til fleire bøker. Me hadde tenkt å skriva ei ny humorbok dette året, derfor var det svært triveleg då Dreyer Bok dukka opp.

Saman blei me samde om å ta historier frå  dei to første bøkene, koble saman med den nye boka og heller gje ut ”Han Innantes Store Humorbok”

VA DET BERE FØR DÅ ALT VA MØJE VERRE:

Nostalgilitteraturen e ennå mangelfull. Blant aent mangle beskrivelsen av koss livet arta seg for oss ungar som vokste opp på Tasta onna og liga itte verdenskrigen. Dette e baggrunnen for at eg ønske å bidra med någen fortellingar.

Det heila begynte då mine egne ungar va små. Me gjekk ofte turar på Veden, Byhaugen, rundt Stokkavatnet, i skogen og på udmarkå te Eskeland, men òg andre plassar der eg og vennene mine hadde legt. Mens me gjekk, fortalt’ eg om ka me hadde legt på de forskjellige plassane. De syntes det va spennande og ville stadigt hørra merr.

Mange så forsøge seg på erindringsbøger, sjølbiografiar eller andre former for nostalgi, risikere å egla på seg rettssager eller aent spetakkels fra folk så føle seg udhengde eller urettferdigt behandla. Dette e ‘kje mitt problem. Det eg e mest redde for, e at någen vil føla seg snødne for at eg ikkje har fortalt om ting de sjøl har vore med på eller ting de likte å gjørr. Te deg vil eg sei: Der e simpelthen ikkje plass te alt. For eksempel har eg holdt onna garpastreger så adle tjene på blir glømde – iallfall så lenge mødrene våre ennå e oppegåande.

God lesing.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no