ANNONSE

Kunstens verden

Norsk malerkunst 1814–1914

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 16.08.2017

Brudeferd i Hardanger, 1848, av Adolph Tidemand og Hans Gude. Kunstnernes fellesarbeid er et typisk uttrykk for nasjonalromantikken i norsk kunst, med et festkledt brudefølge i båt på en solfylt Vestlandsfjord.


Tidlig 1800-tall markerte overgangen fra en malerkunst som utfoldet seg innen laugsvesenets trange rammer, til en fri kunst basert på markedets etterspørsel. Portrettmaleriet dannet fortsatt den økonomiske ryggraden for kunstnerne inn i 1820-årene. Etter at fotografien kom utover i 1850-årene, fikk portrettmaleriet en konkurrent.

Jacob Munch ble empiretidens portrettør i Norge med sine enkle og stramt oppbygde bilder, mens Mathias Stoltenberg representerer den mykere biedermeierstilen i generasjonen etter. Han er, med sin maleriske kolorisme og store innlevelse i modellenes psyke, den betydeligste norske portrettmaler.

Fra 1820-årene ble landskapsmaleriet den foretrukne genre. J. C. Dahl hadde en avgjørende betydning for utformingen av en norsk identitetsfølelse, som var knyttet til forestillinger om det norske landskapets karakter. Dahl regnes som en betydelig skikkelse også i tysk kunsthistorie, der han i romantisk landskapsmaleri representerte en dreining mot et naturnært og realistisk maleri. Dahl tok initiativet til opprettelsen av den første norske kunstforeningen, Christiania Kunstforening, i 1836, som stod sentralt i utviklingen av kunstinteressen og kunstmarkedet her i landet.

Dahls fremste elever var Thomas Fearnley og Peder Balke, som begge utviklet sitt landskapsmaleri i retning av en mer høyromantisk stil.

Fra 1840-årene ble kunstakademiet i Düsseldorf det viktigste lærestedet for norske kunstnere. Adolph Tidemand spesialiserte seg på folkelivsskildringer, der bonden fremstilles som bærer av de nasjonale verdier og identiteter. Hans Gude henvendte seg i stor grad til et tysk marked og tysk smak, og tolket det norske landskapet som en eksotisk ødemark, for senere å konsentrere seg om skildringer av den østnorske kysten. Gudes fremstillinger er ofte lidenskapsløst objektive og nærmer seg naturalismen på nasjonalromantikkens grunn. Sammen har Tidemand og Gude utført enkelte komposisjoner med skildringer av landskap og folkeliv, mest kjent er Brudeferden i Hardanger.

August Cappelen er en av de mest utpregede romantikerne blant de norske düsseldorfere med sine villmarksmotiver fra Telemark med skog, tjern og fosser. I en særstilling står Lars Hertervig, som i sin sterkt personlige landskapskunst tolket en inderlig og undertiden ekstatisk naturopplevelse. Blant tidlige friluftsmalere er Amaldus Nielsen, Frederik Collett og Olaf Isaachsen.

I 1870-årene var München det foretrukne studiested for norske malere, men ble ved inngangen til 1880-årene erstattet av Paris. Omkring 1880 valgte en hel generasjon unge å vende tilbake til Norge. De hjemvendte kunstnerne dannet i 1882 Høstutstillingen, som fra 1884 mottok statsstøtte og brøt kunstforeningenes formidlingsmonopol. Man fikk en presedens for at kunstnerne selv var de som best styrte i eget anliggende; de laget kunsten, vurderte kunsten og kjøpte den inn til det offentlige. Først i 1990-årene er denne modellen for formidling blitt utfordret.

I den generasjonen som vendte hjem til Norge i 1870- og 1880-årene, finner vi en rekke sterke kunstnerpersonligheter. Eilif Peterssen var en teknisk virtuos maler som etter å ha utført figurkomposisjoner med historiske temaer og altertavler, der impulsene fra tysk maleri brytes mot inntrykk av italiensk barokk, beveget seg mot den samtidige naturalismen. Christian Skredsvig gjorde lykke i Paris i 1880-årene med en stemningsfull naturalisme før han vendte tilbake til Norge og malte lyriske skildringer av det norske landskapet. Sammen med Kitty Kiellands landskaper innevarsler disse maleriene 1890-årenes nyromantikk.

Erik Werenskiold gav den naturalistiske fremstillingen av norske landskaper en ideologisk overbygning, knyttet til oppgaven å skape en nasjonal identitetsfølelse. Han søkte seg mot emner, landskapstyper og en koloritt som han hevdet kunne oppfattes som særnorske. Gerhard Munthe utviklet dette synet videre, da han omkring 1890 utviklet en dekorativ kunst inspirert av gamle norske vevnader. Werenskiold og Munthe var nært knyttet til Fridtjof Nansen, og sammen dannet de kjernen i et løst forbund av likesinnede nasjonalister, den såkalte Lysakerkretsen.

Nasjonalismen møtte sterk motstand fra Christian Krohg og Frits Thaulow. Krohg ønsket å utvikle naturalismen i retning av et problematiserende og samfunnskritisk verktøy, mens Thaulow hevdet forestillingen om at kunsten skulle være for kunstens skyld. Harriet Backer stod utenfor de ideologiske problemstillingene, og konsentrerte seg om maleriske utfordringer knyttet til forholdet flate og rom, komposisjon og koloritt, på en for samtiden avansert og fremtidsrettet måte. Hun vektla samtidig et sterkt stemningsinnhold i sine bilder.

Generasjonen som fulgte var den første som i vesentlig grad fikk sin utdanning i Norge, under veiledning av de hjemvendte naturalistene. Gustav Wentzel og Edvard Munch fremstod tidlig som ledende skikkelser i denne generasjonen. Wentzel utviklet en naturalisme som er beslektet med den fotografiske gjengivelse av detaljer. Munch tok på radikalt vis utfordringen fra nye tendenser i samtiden – først i form av en oppløst impresjonisme, dernest gjennom en tilstramming av formen og dekorativ linjeføring, influert av art nouveau og jugendstil. Munch pendlet fra slutten av 1880-årene frem til 1908 mellom Tyskland og Frankrike, og står som en av periodens fremste og mest radikale kunstnere også internasjonalt.

1890-årenes unge kunstnere søkte i stor grad bort fra Norge, og fant impulser over hele Europa. De uttrykte seg i en ”internasjonal” stil, med forenkling av naturmotiver til abstraherte linjer og flater, i en enkel koloritt med sterke kontraster mellom lys og mørke. Thorolf Holmboe, Arne Kavli og Thorvald Erichsen fremstår som stilens mest konsekvente utøvere utenom Munch. En mer original retning tok Halfdan Egedius, Harald Sohlberg og Nikolai Astrup, som forente 1890-årenes tendenser mot en abstrahert kunst med en videreutvikling av naturalismens stemningsmaleri.

Etter 1900 knyttet norsk maleri et sterkt forbund med utviklingen i fransk kunst, en forbindelse som varte helt frem til 1960-årene. Komposisjon og koloritt identifiseres som maleriets to vesentlige særtrekk. Thorvald Erichsen fornyet sin kunst under inntrykk av fransk senimpresjonisme. Selv Edvard Munch tilpasset sitt kunstneriske uttrykk til de nye franske idealene. Ludvig Karsten utformet sin særpregede stil under avgjørende innflytelse av Edvard Munch, men mottok også viktige impulser fra de franske senimpresjonister og Matisse.

Omkring 1910 var en rekke norske malere elever av Henri Matisse. Henrik Sørensen stod for en selvstendig tillemping av Matisses lære, mens Jean Heiberg forsøkte å utlede en akademisk disiplin av den. Sørensen fikk stor betydning for yngre generasjoner av kunstnere, som forente en fri kolorisme og ekspressive formuttrykk med humanisme og nasjonalistiske idealer.

Neste gang: Jacob Munch.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no