ANNONSE

KULTUR


Har någen sitt koftå mi?


Tekst: Svein Kåre Gunnarson


Publisert: 27.09.2017

Jack Rostøl gjorde suksess med sine betraktninger fra 50- og 60-tallet i boken Ei me alt i 2006. Etterfølgeren kom året etter, og fikk tittelen Ei te. Nå er Rostøl klar med Ennå ei te. Vi bringer en liten smakebit fra boken.


Det va sånn nå eg budde jemma, akkoratt så eg ikkje allti bur jemma, men då eg budde jemma hos mor mi å far min, så va det sånn at nå eg kom inn så tog eg jo allti av meg koftå å la na i enn stol. Mor mi va irriterte på koftene så «allti låg å slang», så u sa. Å nå eg sko ud seinare på kvelden så fant eg jo ikkje koftå for mor mi hadde rydde na vekk, å så mått eg jo spørr om någen hadde sitt koftå mi.


Det va bare mor mi så visste korr u va. Det va hu så kver ittemiddag å kver kveld, år ud å år inn, rydda å la koftå mi på plass der u sko ver. Koftå sko jo ver 
i skabe. Me hengd ikkje kofte på kleshengara. Då glai di ner 
å blei liggane oppå skonå.


Eg hadde allti kofta på meg. Heilt fra eg va liden å te eg fekk sertfikat å kjørte te fabrikkudsalge te Skjæveland på Ålgård 
å kjypte jompra. 


Eg huske eg kjypte enn brune jomper me krage å korte glidelås i halsen, å så kjypt eg enn sjøgrønne, meste blåe, jomper me glidelås heilt ner. Di va flotte, å møje tøffare enn kofte. 


Den sjøgrønne jomperen kalde me for Simca-jakken. Det va for syster mi å svågeren fra Haugesund kjypte enn bil, enn Simca av Hokka, så va sjøgrønne. Det va alså ikkje Hokka så va sjøgrønne, men bilen. Simca-jakken hang i mange herrens 
år i hyttå i Sirdalen å blei brukte nå me måtte ud enn tur, ka det nå va me måtte på.


Den fyssta koftå eg kan huska eg hadde, va ei så va meste kvide. Uden hals å me bård nere å ront heila koftå øve bryste 
å ront armane. Mor mi huske 
at nå me va på feri i Kristiansand så hadde adle fira liga kofte. Far min, mor mi, syster mi å meg. Det va mor mi så hadde strikt di. Gu, men me va fine. Koss me kom fram å tebage te Kristiansand huske verken mor mi elle meg, å det va mange år før dyreparken åbna. Tenk reisa på feri te Kristiansand om sommaren me kofta? 


Nå eg jekk på skulen, jekk eg ikkje i aent enn kofte. Mor mi strikte på kofte, å så strikt 
u di allti litt for store sånn at eg konne voksa i di. Eg trur kje eg hadde marr enn tri kofte di sju årå på folkeskulen. Ei i fysste, for eg fekk heilt sikkert nye kofta te eg sko bjynna på skulen, 
å andre å litt i tredje, å så ei 
i fjere å femte å ei, å den husk eg for den va gråe me någen grønne å gule stolpa i, i sjette 
å sjuende. Den eg hadde i sjette å sjuende kan eg huska va stygge. Men det va sånn då. Me jekk me det mor sa me 
sko gå me.


Eg ser på klassebilde fra femte klasse, nå me hadde frøken Godeset, at adle guttane, unntatt meg å Per, hadde kofta. Å grunnen te at ikkje eg hadde kofta, va for at eg måtte ha slips å trøya, for me sko ta bilde. Av jentene va det bare tri så hadde kofta, å det va Kirsten, Torill å Marit. Grete, så eg va dødsforelska i jønå heila skuletiå, hadde kjole å enn flotte jomper øve. 


Ennå te på realskulen jekk eg i kofte, å nå eg studerte økonomi på universitete på Trones, elle handelskulen så me pleie sei, så hadde eg kofta. Å nå eg tar fram det klassebilde så va me fem gutta, å det va bare eg så hadde kofta på meg. Ei gråe å kvide me knapping framme. Eg huske det va sånne tinnknappa med bilde av reinsdyr på. Nå eg ser itte på bilde, så va dar ikkje så mange dame så hadde kofta, bare tri-fira stykke. Men mange av damene i klassen har någe så ser ut så enn mellomting mydlå kofta å jumper. Eg vett kje heilt ka det hette.


– Hadde du kofta, sport eg Lakrisen enn fredag kveld 
i januar.


Å så kom det: 


– Før eg bjynde på skulen hadd eg enn høy røe jomper. 


– Jomper? Det va kofta eg sporte om.


Å så forsatte u me linning 
å ikkje linning, å mønster å ikkje mønster, å akkoratt någe så såg ud så tagga å va kvitt 
å mørkeblått. 


– Å så fekk eg hua me dusk 
me sama mønstere.


Å så trakk u pusten, heldigvis:


– Bror min fekk mørk blåe me taggemynster i røtt å kvitt. Alså ikkje blått.


Å u ga seg ikkje me det:


– Lure på nå eg jekk i fjere klasse om at ikkje moster mi hadde dikta et mønster, for hu desaina mønster for Sandnes Ullvarefabrikk, å då strikte mor mi ei kofta eg hadde. Den va i grått å kvitt me tinnknappa. Mønstere va follt av firkanta med stjerne i.


Nå va u på gli, Lakrisen:


– I sjette klasse fekk eg Setesdalskofta. Vett du ka det e?


– Nei.


– Det va i lys grått og kvitt. 
Det va det eg hadde i kofte. 


– Hadde du ikkje marr? 


– Nei, nå eg bjynde i åttende 
så vill eg ikkje gå marr me kofta, så jekk meg å mor mi 
på salg hos Øglænd, å då fekk eg jompra. Enn brune å enn oransjebrune i angora. Di brukt eg nå eg jekk på ungdomsskulen.


Eg måtte bare spørr na, for 
eg har jo kje greia på gaden.


– Ka gaden blei di strikte i?


– Enten Peer Gynt fra Sandnes Uldvare eller Triplex, det trur eg kom fra Kamgarn. Det va forsjellige måda det va tvint på. Seinare kom Perlekrepp, men det blei bare brukt te jompra for det va så tynt.


Peer Gynt va sterkast, for di så hadde kofte i Triplex røyg på armane sånn at di måtte ha på skinn på albuane.


Å det kan eg og huska. Nå dar kom hål på armane, så klypte mor mi te skinnbeda å sydde på albuane.


Eg huske jo ikkje ka di forsjellige koftene hette, men eg trur adle hadde et navn. Det einaste navne eg vett på kofte, e Marius. Å så Setesdalkofta nå, siden Lakrisen nevnte det. 


– Om ikkje adle koftene hadde navn?


– Jo, kom det fra aviså. ─ Fanakoftå, Setesdal og Marius. 


– Ha, ha, tenkt eg, hu konne bare ei marr enn meg!


Eg trur kje det blir flerr kofte på meg nå. Nå me va forelska, meg å Lakrisen, då strikt u ei svære høghalsa kofta te meg. Då hette det atte du ikkje sko strikka kofta te kjeresten, for då blei det slutt hvis du jore det.


Det ser kje ud te at det virka. Om me ikkje dele kofta, så dele me jaffal avis ennå!


Fra Ennå ei te, 
Commentum Forlag


Annonse

© 2017 - Lokalavisen -- Design/layout: Erik DePasquale / dittbudskap.no