ANNONSE

VITENSKAP

Barbererens blodige håndverk

Tekst: Grethe Brandsø

Foto: Scanpix


Publisert: 08.10.2017

HÅNDVERKER: Operasjoner ble tidligere utført av bartskjærer. Dette maleriet fra 1550-tallet, av flamske Jan Sanders van Hemessen, viser en kirurg i arbeid.


Bartskjærens oppgave var ikke bare å stusse skjegget. Han kunne også spjelke armen, 
amputere foten eller bore hull i hodet – dog uten bedøvelse.

– Trepanasjon er et av de eldste kirurgiske inngrepene vi kjenner til. Og flere av pasientene overlevde faktisk operasjonen – det kan vi se av vevsdannelser som er kommet til etter inngrepene, sier Rolf Kåresen, professor emeritus og leder av det medisinske museet på Ullevål sykehus.

Med trepanasjon menes å lage hull i hodeskallen på levende mennesker. Og arkeologiske funn, så langt tilbake som fra 6.500 år før Kristus, samt historisk litteratur tyder på at fortidens kirurger hadde et visst kjennskap til både anatomi, syk-
dommer og behandlingsmetoder.

– Papyrus fra helt tilbake til cirka 3500 år før Kristus forteller om både brudd- og sårbehandling, samt amputasjoner og tømming av byller, forteller professor Kåresen.

 

Fra dreng til "kirurg"

Gjennom den europeiske middelalderen var det munker og andre geistlige som drev hospitaler hvor syke ble passet og stelt. Amputasjoner og andre operative inngrep var imidlertid overlatt til barbereren – eller bartskjæren.

– Operasjoner var ikke tillatt å utføre for geistlige. Fram til 1800-tallet var det derfor bartskjæren som hadde kunnskap og ansvar for fysisk behandling av syke. Og det betød i grunnen alt fra barbering og hårklipp til medisinske inngrep, som årelating, bruddbehandling og amputasjoner, forteller Rolf Kåresen, og tilføyer:

– Tilsvarende "kirurg" i militæret ble kalt feltskjær, og denne tok dessuten hånd om skuddskader og andre krigstraumer.

Gamle dagers kirurgiske teknikker ble lært videre på samme måte som andre håndverk. I Bergen eksisterte det, fra slutten av 1500-tallet, et eget laug for bartskjærene. Man startet gjerne i yrket som dreng og gikk i lære hos en mester. Etter opplæring og praksis avanserte man til svenn og mester med egen praksis.

– På universitetene var det latinkyndige leger, men disse var akademikere som for det meste beskjeftiget seg med teori og urtemedisin. Bartskjærene, på sin side, hadde begrensede teorikunnskaper, og det var først på 1700-tallet man begynte å kombinere de to retningene, forteller Kåresen.

 

Medisinsk utdannelse

I 1736 ble det opprettet et kirurgisk amfiteater i København, og her kunne bartskjærsvennene lære om både anatomi og kirurgiske inngrep, ved å praktisere på døde kropper. Til disse "forestillingene " ble det solgt billetter, slik at publikum også kunne få med seg undervisningen. Femti år seinere fikk amfiteateret akademisk status og ble likestilt med det medisinske fakultetet.

– I Norge ble kirurgien profesjonalisert med opprettelsen av Det medisinske fakultetet på Universitetet i Oslo i 1814. Men både i Oslo og i København kunne kirurger lenge avlegge forenklet legeeksamen, forteller Rolf Kåresen.

Den første professoren i kirurgi i København skal sågar ha hatt bakgrunn som bartskjærer, 
og lenge kunne man bli lege 
"på overgangsregler".

 

Bakteriologisk gjen-nombrudd

For å overleve et operativt inngrep på begynnelsen av 1800-tallet, hadde det nok betydning om kirurgen var skolert. Men det virkelige gjennombruddet i kirurgihistorien kom med bakterieforståelse og adekvat bedøvelse, på midten av 1800-tallet.

– Erkjennelsen av "de tre A-er" hadde enorm innflytelse på kirurgien, sier professor i historie, Ole Georg Moseng, ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold.

Aseptikk (å hindre bakterieoverføring ved sterilisering av instrumenter) og antiseptikk (rengjøring av sår) gjorde at infeksjonsfaren gikk drastisk ned. Og anestesi (bedøvelse) tillot kirurgene å foreta større inngrep.

– Før man kjente til disse forholdene, utgjorde operasjoner en enorm risiko hva smitte og infeksjon angikk. Og før vi fikk effektiv bedøvelse, var pasienten overlatt til reimer og brennevin for å holdes i ro og lindre smerter, forteller Moseng.

 

Kikkhull på dagen

Over hundre år senere tok kirurgien et nytt sjumilssteg, med 1980-tallets kikkhullsoperasjoner.

– Denne kirurgien betød en enorm forbedring først og fremst for pasientene. Der hvor man tidligere måtte åpne kroppen og etterlate store arr og lang rekonvalesens, kan man nå i mange tilfeller bruke et endoskop, forteller professor Ole Georg Moseng.

Endoskopet er et tynt rørinstrument med lys og linse som føres inn i kroppshulrom. Ved å bruke dette instrumentet kan man dessuten ta vevsprøver, fjerne syke organdeler eller utføre andre behandlinger.

– Kikkhulloperasjoner utføres som regel som dagkirurgi, og i motsetning til gamle dagers langtrukne tilfriskning, er man som regel på beina igjen etter ganske kort tid, påpeker Moseng.

Trepanasjon
• Ordet trepanasjon eller trepanering kommer av det latinske 

"trepanatio", som er dannet av "trepan" – avledet av det gresk ordet 

"trypanon", som betyr "bor".

• Operasjonsmetoden går ut på å åpne eller lage hull i kroppsvev 

på levende mennesker, særlig å bore, sage, skjære eller slipe ut stykker 
i hodeskallen. Trepanasjoner foretas gjerne med egne kirurgiske 
instrumenter som blir kalt trepan eller trepanerer.


• Trepanasjon er blant de eldste kirurgiske inngrep vi kjenner til.

Metoden har blitt brukt som egen behandling og ved kirurgiske
inngrep i hjernen.


• Den opprinnelige grunnen for inngrepet er uviss, men det ble kanskje

foretatt for å slippe ut, eventuelt inn, ånder ved ekstrem hodepine eller psykiske lidelser.


• Det finnes flere funn av hodeskaller der det er blitt dannet vev rundt 

skaden og skallebeinet har vokst videre, noe som viser at pasienten 
har overlevd inngrepet. Det er også eksempler på flere trepanasjons-åpninger i samme skalle.


• I et medisinsk leksikon som ble samlet av romeren Celsus i det første 

århundret etter Kristi fødsel, blir trepanasjon angitt som en siste utvei ved traumatiske hjerneskader. Hensikten var da å la blod og annen væske renne ut og dermed minske trykket i kraniet. Celsus påpeker at hjernehinnen ikke må skades.

"Samling af 
chirurgiske 
Instrumenter"
Da Det medisinske fakultet ble opprettet i Oslo for 203 år siden, trengte man kirurgiske instrumenter og apparater til undervisning av kommende leger og kirurger. I løpet av 1800-tallet ble en rekke ulike apparater og instrumenter kjøpt inn fra norske og utenlandske instrumentmakere – fra håndlagde skrin med instrumenter brukt til årelating og koppsetting, til tremodeller av kroppsdeler. På slutten av 1820-tallet ble instrumentene registrert i «Fortegnelse over Det Kongl. Norske Frederiks Universitet. Samling af chirurgiske Instrumenter. Begynt 1828.»

Kilde: Museum for universitets- og vitenskapshistorie/UiO


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no