ANNONSE

KULTUR

Norges Gyllenlærlaug - Vestlandet. 
Utstilling i Frida Hansens hus. Stavanger

Tekst: Helga Bjørnevik Hohlbrugger 


Publisert: 25.10.2017

Den gamle kunsten å prege, forgylle og fargelegge skinn etter vakre mønstre, var nær gått i glemmeboken over hele Europa. I Norge gjen-
oppstod denne kunsten tidlig på 1900 tallet. I dag har vi et unikt gyllenlærmiljø her i landet med mange dyktige ut-øvere.


Å lage gyllenlær er blitt beskrevet som et av de mest eksklusive håndverk som finnes. Det tar tid, krever nøyaktighet og fargesans. Materialene som brukes er forholdsvis kostbare. I eldre tider ville ikke gyllenlærutøvere gi opplæring til andre enn sine aller nærmeste slektninger,- og helst i rett nedadstigende linje.

Fornemt kunsthåndverk med lange tradisjoner.

Gyllenlær er et gammelt kunsthåndverk. Man regner med at det kom med maurerne ( araberne )fra Afrika til Spania allerede på 700 tallet å bragte med seg sine lange tradisjoner med skinnarbeid. Da maurerne ble fordrevet fra Spania fra ca 1200 tallet tok spanske innbyggere over kunsten å lage gyllenlær. Med byen Cordoba som sentrum spredte kunsten seg til hele Europa. Etter de mauriske motivene kom vestlige stilarter inn. Mønstre fra gotikken, renessansen, barokken og rokokkoen tok etter hvert over.

Gyllenlærets glansperiode.

Bruken av gyllenlær nådde et høydepunkt på 1500 – 1600 tallet, men var vanlig i bruk til ca 1750. Det ble laget tapeter, stoler, bilder, ikoner , duker, sengetepper, puter, belter, vesker, messehagler, bokomslag og til og med gulvtepper. Det var først og fremst konger, fyrster, kirker og rikfolk som hadde rå til dette. Særlig Holland ble kjent for sine vakre tapeter. Fremstillingen var tidkrevende og kostbar og billigere fremstillingsteknikker overtok, så som for eksempel malte tekstiltapeter med de samme mønstrene. Gyllenlær ble imidlertid fortsatt brukt som trekk på stoler, kister og innbo. I dag har gyllenlærfremstilling fått en renessanse. I Norge var det i mange år bare få som kunne denne kunsten. Det gikk i arv innen familien og ble holdt hemmelig for utenforstående.

Først for 25 år siden klarte man å danne et laug. Norges Gyllenlærlaug har altså jubileum i år. Vi har 100 medlemmer, av disse befinner 30 stykker seg på Vestlandet. Noen få i Hordaland, de fleste i Rogaland. Liv Søyland på Årrestad i Undheim er gyllenlærmaker og har i mange år vært inspiratoren og kursholderen for oss som ville lære denne kunsten. Det er henne å takke for at så mange fra Stavanger, Jæren og omegn har drevet med og fremdeles kan dette faget i dag. I Haugesund har Guri Rossebø hatt samme funksjon. Før dem var Olaug Kalve Størkson på Bømlo og Åsta Knag Mathiesen i Bergen helt avgjørende for utviklingen her på Vestlandet. Olaug K. Størkson hadde en enorm produksjon og mange har gått på kurser hos henne. Dessverre er det etter hvert blitt færre som utøver dette gamle fine håndverket som er både tidkrevende og som krever nøyaktighet.

Ingenting varer evig, heller ikke gyllenlær. Etter mange års bruk må det av og til restaureres. Det er våre medlemmer som da tilkalles. Gammelt gyllenlær i Norge finner man både på slottet, på gamle herregårder, 
i fredede og offentlige bygninger og i kirker.

Det er synd at stadig færre kan lage gyllenlær og derfor ligger det oss på hjertet å prøve å skape interesse hos yngre personer. Vi lager en utstilling som vi håper vil tiltrekke seg både gamle og ikke minst unge. Vi har dyktige medlemmer som holder et høyt nivå og det satser vi på at utstillingen også skal gjøre. Vi kommer til å vise arbeider i tradisjonell stil, men også utvikling til mer moderne former. Anne Lise Ahlquist i Stavanger har stått for nyskaping på dette området. Det at det nå kan eksperimenteres med moderne former gjør kanskje faget mer attraktivt for yngre personer. Det lages bl.a smykker og spennende ting som kan henges på veggen. Ikoner blir også stadig mer populært. Mulighetene er mange. Å lage gyllenlær er utrolig morsomt og er du først blitt bitt av basillen så varer det livet ut.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no