ANNONSE

VITENSKAP

Den gode gründer

Tekst: Tarje Holtvedt / NTB


Publisert: 25.10.2017

EMMAS FAMILIE: Portrett av familien Hjorth fra 1896. Arkitekt Ingvar Olsen Hjorth tegnet blant annet Norges Bank. Sønnen Gunnar vokste opp til å bli kunstmaler. FOTO: Ernst Rude


Emma Hjorth reformerte norsk helsevesen gjennom flid, standhaftighet og hjerte for samfunnets svakeste. Et sjeldent talent for pengeinnsamling kom også godt med.

Det var Emma selv som hadde kommet på ideen.

Da kong Haakon og dronning Maud gjorde sitt inntog i Kristiania 25. november 1905, raget en nysnekret tribune opp fra Bankplassen. Byggverket var reist for anledningen og skulle rives igjen så snart festen var over. Fra trinnene der oppe hadde man førsteklasses utsikt til kongeparets vogn når den passerte. For å sikre seg plasser på den eksklusive tribunen hadde byens borgerskap betalt 
i dyre dommer for billetter.

Inntektene av billettsalget gikk til Emma Hjorths Hjem 
i Bærum.

«Aandelig abnorme Piger»

Emma Alethe Andreasdatter Lippestad ble født på gården Lippestad i Hobøl i 1858, som den nest yngste av sju søsken. Etter å ha vist gode evner på skolen dro hun til Kristiania og utdannet seg til lærer. Siden kvinner var utestengt fra undervisningen ved lærerseminaret, måtte hun studere på egen hånd og gå opp til eksamen som privatist. 21 år gammel ble hun likevel uteksaminert med fremragende karakterer.

Også to av Emmas eldre brødre, Johan Anton og Carl Thorvald, var utdannet pedagoger. Trolig var det gjennom dem hun fattet interesse for det sterkt forsømte fagfeltet som i tidens terminologi gikk under navnet åndssvakeomsorgen. Da eldstebror Johan Anton grunnla «Anstalten for aandelig abnorme Piger» på Torshov i 1878, ble det et vendepunkt i Emmas liv. De neste årene vekslet hun mellom arbeidet som lærer på institusjonen og studieopphold i utlandet. Blant annet reiste hun alene til Amerika for å se nærmere på et skolehjem i Philadelphia, der man eksperimenterte med nye pedagogiske metoder.

Livskallet

Men ikke alle delte Lippestad-søsknenes udogmatiske innstilling til psykiske utviklingshemminger. I det offentlige ordskiftet om åndssvakepleien var det i ferd med å snike seg inn en ny, murrende undertone, en som i løpet av noen tiår skulle vokse til et brøl.

– Det var den rasehygieniske ideologien som gjorde sitt inntog, sier Bård Kjetil Dahl, formidler ved Emma Hjorth Museum i Bærum. – Det bredte seg en oppfatning om at åndssvake representerte Darwins evolusjon i revers, og utgjorde en farlig trussel mot samfunnslegemet. Samtidig forvitret mye av den optimismen som hadde preget åndssvakeomsorgen gjennom store deler av 1800-tallet. Mange begynte å tvile på om psykisk utviklingshemmede overhodet kunne ta til seg læring.

Ved brorens institusjon så Emma mange barn bli avvist fordi helsemyndighetene anså tilfellene deres som håpløse og ikke verdt å bruke penger på.

– Abnormskoleloven av 1881 påla staten undervisningsplikt for åndssvake, sier Dahl.

– Men i praksis var det bare lettere tilfeller, eller dem man anså som såkalt «dannelsesdyktige», som nøt godt av det. De «ikke-dannelsesdyktige», det vil si mennesker med moderat til dyp utviklingshemming, sto helt uten opplæringstilbud.

«Her er en gjerning som må tas opp,» skrev den unge Emma Lippestad.

Hun hadde funnet sitt kall.

Mønsterinstitusjonen

I 1898 åpnet «Fru Hjorths Pleie- og arbeidshjem» på Sjøvollen i Asker. Hjemmet regnes som den første spesialinstitusjonen for psykisk utviklingshemmede i Norge. Fem år senere kjøpte Emma gården Tokerud i Bærum og flyttet virksomheten dit. Institusjonen, som nå fikk en kapasitet på nærmere 100 beboere, ble omdøpt til Emma Hjorths Hjem. Kjøpet av gården var delvis finansiert gjennom Emmas fantasifulle metoder for pengeinnsamling.

– Blant annet skrev hun brev til alle landets prestefruer, som det ikke var så rent få av den gangen, og ba dem om å sende inn dokker til utlodning, forteller Bård Kjetil Dahl. – En periode holdt hun tombola på Stortorget i Kristiania. Etter to måneders loddsalg hadde hun fått inn 33.829 kroner og 54 øre.

Det skadet heller ikke at Emma i 1890 var blitt gift med arkitekt Ingvar Hjorth. Som arkitektfrue fikk hun innpass i sosiale kretser som kunne bidra rundelig til veldedige formål. I 1896 fødte Emma en sønn, Gunnar, som skulle bli parets eneste barn.

Emma drev den nye institusjonen etter moderne, humane prinsipper. Reglementet, ført i pennen av henne selv, forbød enhver form for fysisk avstraffelse. Personalet måtte sørge for at barna fikk «tilstrækkelig mat servert på en appetitelig maate, samt at skjære op for og hjælpe dem, som ikke kan spise alene.» Barna skulle aldri være uten tilsyn. «I det hele tatt må personalets første og siste tanke være at stelle godt med og hygge for barnene,» skriver direktøren, «saaledes at deres tilværelse kan bli saa lys som mulig.»

Selv deltar hun ikke direkte i omsorgsarbeidet. Hun tilbringer de fleste arbeidsdagene på kontoret i Storgata, ofte med å administrere sine utrettelige pengeinnsamlinger. I mange år nyter Emma Hjorth stor respekt for arbeidet sitt. Men foran henne ligger prøvelser som hun ikke har forutsett.

«Den fete veldedighet»

– Omslaget inntreffer omkring 1910, sier Bård Kjetil Dahl. – Den sosialistiske pressen har sett seg lei på det de kaller «den fete veldedighet», og agiterer for at åndssvakepleien må overtas av det offentlige. Emma Hjorths Hjem blir brukt som en slags brekkstang i denne prosessen. Spesielt avisen Social-Demokraten innleder en aggressiv kampanje mot Emma. Foreldre til tidligere beboere skriver leserbrev om vanskjøtsel, og institusjonen får etter hvert dårligere rykte.

Pressen avdekker også at det er skjedd ulykker ved institusjonen, en av dem dødelig.

I 1914, etter flere års utmattende kamp mot kritikken, tilbyr Emma staten å overta institusjonen. For en gangs skyld får hun støtte av Social-Demokraten: «Vi vil uttrykke vor uforbeholdne tilfredshet over fruens skridt.» Eiendommen i sin helhet er taksert til svimlende 317.000 kroner når Emma i 1915 forærer den til det offentlige. Om hun føler bitterhet over å gi fra seg livsverket sitt, skjuler hun det godt. I gavebrevet skriver hun: «Kunde dette mit arbeide være en medvirkende aarsak til at staten optar pleie- og arbeidshjemsaken, vilde jeg føle mig rikelig belønnet.»

Arven etter Emma

I pleiereglementet for hjemmet hadde Emma Hjort slått fast at det var «personalets plikt å iagtta og studere hvert barns eiendommeligheter og deretter at avpasse lek og beskjæftigelse».

– Dette er prinsipper som er gyldige den dag i dag, sier Bård Kjetil Dahl, som mener viljen til å se den enkelte kanskje var den aller viktigste arven helsepioneren etterlot seg.

Emma Hjorth døde 2. juli 1921, 63 år gammel. I nekrologen beskrev Marie Michelet henne som «en hengiven og trofast ven, som ikke var bange for at si sin oppriktige mening og ta et personlig standpunkt, og som uten mange ord og uten nogen bihensyn altid var at finde på den side, hvor hun saa rett og rettferdighet».

Den mest presise oppsummeringen ga kanskje Emma Hjorth selv, da hun til sist så seg tilbake: «Mitt hele liv har vært en lang arbeidsdag.»

Emma Hjorth


• Født 21. mai 1858 i Hobøl


• Utdannet lærer


• Gift med arkitekt Ingvar Hjorth, 

som blant annet tegnet Norges Bank. Ett barn.


• Grunnla Emma Hjorths Hjem 

i 1898, Norges første spesialinstitusjon for barn med psykisk utviklingshemming


• Forærte institusjonen til staten 

i 1915. Mottok Kongens fortjenstmedalje samme år.


• Satt i kontrollkomiteen for 

Emma Hjorths Hjem til sin død 2. juli 1921


• Emma Hjorths Hjem ble 

nedlagt i 1996, etter nesten 
100 års drift.


• Ved nedleggelsen var 

hjemmet landets eldste institusjon for psykisk utviklingshemmede.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no