ANNONSE

VITENSKAP

Stridens kjerne

Tekst og foto: Grethe Brandsø/NTB


Publisert: 06.12.2017

HYDROGENBOMBE: Etter 2. verdenskrig ble innbyggerne ved Enewetak-atollen i Stillehavet evakuert, ofte under tvang, og atollen ble brukt av amerikanerne til kjernefysisk testing. Over førti prøvesprengninger ble utført her mellom 1948 og 1958. På bildet sees den første prøvesprengningen av en hydrogenbombe i 1952. FOTO: Reuters/NTB scanpix


Kjernefysiske våpen har truet jordas befolkning siden atombomben ble oppfunnet. Og energimengden som frigjøres når man behersker atomets indre, blir større og større.

 

«Hvis de ikke nå går med på våre betingelser, må de forvente et regn av ødeleggelse fra himmelen, på en måte ingen på jorda har sett før.»

Trusselen, ikke ulik nåtidige storpolitiske utsagn, kom fra den amerikanske presidenten Harry S. Truman i august 1945. Da hadde USAs atombombe allerede lagt den japanske byen Hiroshima i grus, og Nagasaki sto for tur. Bare i Hiroshima ble flere hundre tusen mennesker drept til sammen – momentant og i etterkant. Og nesten nitti prosent av byen ble totalt ødelagt. Bomben som ble benyttet, hadde en sprengkraft tilsvarende minst 13.000 tonn konvensjonelt sprengstoff – TNT. Senere har verdens atommakter utviklet kjernefysiske våpen med sprengkraft tilsvarende nesten 60 millioner tonn TNT. Eller drøyt 4.500 hiroshimabomber.

 

Fisjon, fusjon og begge deler

– Den voldsomme energien i kjernefysiske våpen utløses når atomkjerner enten splittes – fisjonerer, eller smelter sammen – fusjonerer. Det vi tradisjonelt kaller atombomber, benytter energien fra fisjon av atomkjerner i uran og plutonium. I hydrogenbomber utnyttes derimot energien som frigjøres som følge av fusjon av atomkjerner i hydrogen, opplyser Elin Enger, forsker hos Forsvarets forskningsinstitutt.

En atombombe trenger en vanlig sprengladning, som for eksempel TNT, for å starte en kjedereaksjon hvor stadig flere atomkjerner fisjonerer og dermed utløser et skred av enorm samlet energi. Fusjon frigjør enda større mengder kjerneenergi. Vi kjenner en lignende prosess fra stjernehimmelen, hvor det i sola og andre stjerners sentrum frigjøres så mye fusjonsenergi at vi kan se den som stråler ut i verdensrommet.

For at fusjonen i en hydrogenbombe skal finne sted, kreves høyere temperatur og trykk enn det konvensjonelt sprengstoff kan utløse, og man benytter derfor en liten atombombe som sprengladning for å sette i gang fusjonen i den sekundære bomben.

– En hydrogenbombe er dermed en ekstremt kraftig kombinasjonsbombe. Den største vi kjenner til, ble prøvesprengt over Novaja Semlja i 1961. Den var på rundt 58 megatonn, forteller Elin Enger og tilføyer:

– Det er på grunn av den enorme eksplosjonen man registrerte under Nord-Koreas prøvesprengning nå i høst, at man kan gå ut ifra at dette dreide seg om en hydrogenbombe.

 

Skadelige forsøk

En kjernefysisk prøvesprengning er ikke noen simulert sprengning, men en helt virkelig eksplosjon. Disse kontrollerte prøvene benyttes for å teste våpenutvikling og -nyvinninger, samt som storpolitisk maktspråk, og har ikke til hensikt å skade mennesker. Selv om de likevel gjerne gjør det. Radioaktivt materiale som spres i atmosfæren ved en kjerneeksplosjon, forurenser nemlig jorda som radioaktivt nedfall.

– Ved prøvesprengninger detoneres reelle kjernefysiske våpen. De sprenges i lufta, i ubefolkede områder eller – vanligst de siste åra – under jorda, opplyser Elin Enger og forklarer:

– Underjordiske tester foretas for å holde våpenutviklingen hemmelig, men også fordi prøver over bakken, «atmosfæriske tester», forårsaker store mengder radioaktiv forurensning. Følgeskadene er færre ved underjordiske eksplosjoner.

 

Varme, spenning og stråling

En kjernefysisk eksplosjon utløser intens varme, i tillegg til at det oppstår en svært kraftig trykkbølge. Alt som befinner seg i nærheten, blir øyeblikkelig antent, pulverisert og blåst bort. Eksplosjonen vil dessuten gi intense kortvarige elektriske forstyrrelser, såkalt EMP – elektromagnetisk puls. Denne genererer høy spenning, som kan forårsake brann og skader på elektrisk utstyr og hele strømnett. Kjernefysiske sprengninger frigjør også radioaktiv stråling, og om man eksponeres for denne, vil skadene kunne være store.

– Ved en kjernefysisk eksplosjon oppstår det stråling fordi atomkjernene endres og blir ustabile. De får et overskudd av energi som de vil kvitte seg med, og dette sendes ut i form av nøytroner og alfa-, beta- og gammastråler, forklarer Magne Guttormsen, professor i kjerne- og energifysikk ved Universitetet i Oslo.

De ulike strålene kan føre til kreft og skader på arvestoffet. Og på grunn av radioaktivt nedfall, samt mange radioaktive stoffers lange levetid, vil potensielle skadevirkninger kunne vedvare i årtier og ramme store områder. Jo større kjernefysiske bomber, desto mer stråling.

– Fusjonsbomber gir trolig noe mindre stråling enn fisjonsbomber, men stråling fra kjernefysiske våpen generelt må antas å skalere med størrelsen, mener Magne Guttormsen.

«Now we're all sons of bitches»


• I 1905 publiserte Albert Einstein den berømte formelen for sammenhengen mellom energi og masse, «E=mc²». Formelen viste at store mengder energi skulle kunne utledes av lite masse, og formelen ble dermed sentral 
i utviklingen av kjernekraft.

• I 1939 oppdaget Lise Meitner, Otto Hanh og Fritz Strassmann kjernefysisk fisjon, og man begynte å undersøke hvordan denne kraften kunne anvendes til å lage både energi og våpen.

• De tidligste fisjonsvåpnene, atombomber, ble utviklet i felles-skap av USA, Storbritannia og Canada under andre verdenskrig, i det som ble kalt Manhattanprosjektet.

• Den første atombomben ble testet i New Mexicos ørkenen 
i 1945, bare måneder før Hiro-shima ble lagt i grus. Etter å ha sett testresultatet skal direktøren for prosjektet, Ken Bainbridge, 
ha konkludert: «Now we're all sons of bitches».

• Det største og kraftigste kjernefysiske våpenet som noensinne er detonert, kalles «Tsarbomben». Den ble utviklet av Sovjetunionen, og prøvesprengningen ble utført den 30. oktober 1961, nord for Polarsirkelen på den russiske øya Novaja Semlja i Nordis-
havet. Ildkulen utviklet seg til å bli 8 km bred i løpet av få sekunder og var så intens at den ville ha forårsaket tredjegradsforbrenninger på mennesker 
i en radius av 100 kilometer på bakkenivå. Lysglimtet var synlig 
i en radius på 2000 kilometer, 
og trykkbølgen gjorde skader på vegetasjon og bygninger i en radius på 1000 kilometer. Soppskyen steg 64 kilometer 
til værs.

• Etter 1945 har det vært foretatt over 2000 prøvesprengninger i forskjellige deler av verden. Rundt 500 av disse har vært såkalte atmosfæriske prøver, 
det vil si at de er utført over bakken. Radioaktive eksplosjons-rester er dermed blitt tatt opp 
i atmosfæren og spredt med vær og vind.

Ifølge årets fredsprisvinner, organisasjonen International Campaign to Abolish Nuclear Weapons–ICAN, er det påvist radioaktivt nedfall fra atmosfæriske atombombetester i store deler av verden.

Vinneren av Nobels fredspris 
i 1985, International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW), anslår at omtrent 2,4 millioner mennesker verden over vil dø av kreft som følge av atomprøvesprengningene utført mellom 1945 og 1980.

Prøvestansavtalen, eller CTBT (Comprehensive Nuclear-
Test-Ban Treaty), ble vedtatt i 1996 og forbyr alle typer kjernefysiske prøvesprengninger.

Etter at Prøvestansavtalen ble inngått, har det vært foretatt 
 få prøvesprengninger.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no