ANNONSE

VITENSKAP

Et norsk ulleventyr

Tekst og foto: Bjørn Hugo Pettersen 


Publisert: 17.01.2018

ARBEIDER: Magda Vallehei ved jacquardveven på Sjølingstad Uldvarefabrik i 1919.


Det var en gang et langstrakt land som var fullt av fabrikker som produserte garn og stoffer av ull. I dag er storparten av fabrikkene nedlagt. Her er fortellingen om en av dem, som ble museum nesten hundre år etter oppstarten.

Sjølingstad Uldvarefabrik ligger ved en bekk i en skog, litt inn i landet, cirka 8 kilometer fra Mandal sentrum. Bekken er en del av Sjølingstadvassdraget, der vann fra sørlige deler av Setesdalsheiene renner forbi og ut i havet i Skogsfjorden ved Mandal.

– August Hoven, som vokste opp i dette området, visste at vassdraget hadde jevn vannføring og et anstendig fall. Han så tidlig muligheten til å utnytte vannkraften til industriell produksjon. Rundt 1890 kjøpte han sitt første vannfall på Sjølingstad, og året etter etablerte han Fredli Shoddyfabrik ved Sjølingstadbekken, forteller historiker Birgitte Sørensen. Hun er regionleder ved Vest-Agder-museet, som Sjølingstad Uldvarefabrik er en del av i dag.

Hoven var utdannet lærer, men var bare i 30-årene da dårlig helse tvang ham til å slutte i yrket. Hans vei videre gikk altså langs en sildrende bekk som etter hvert sørget for kraft til en rekke maskiner.

Et trygt sted å sende jenter

De første maskinene ble kjøpt inn for å produsere sjoddi, det som blir igjen når brukte ullplagg rives maskinelt i stykker – helt til restene ligner ull igjen. Sjoddien kan spinnes til garn eller brukes som fyllmaterial i vattepper, dyner og lignende.

– Hoven hadde imidlertid ambisjoner om å drive en enda større virksomhet, og startet arbeidet med å skaffe kapital til å oppføre en ullvarefabrikk langs samme vassdrag. AS Sjølingstad Uldvarefabrik ble konstituert i 1893. Styret besto av grunnleggeren selv, tre kjøpmenn og en skipsreder. Ved oppstarten i september 1894 gikk Hoven ut av styret og over i rollen som disponent ved fabrikken. Sjoddifabrikken, som bare lå noen hundre meter unna, ble drevet videre, forteller Birgitte Sørensen, som har skrevet hovedfagsoppgave om ullvarefabrikken.

August Hovens to fabrikker lå i et lite jordbrukssamfunn, og til den nye fabrikken måtte arbeidskraften hentes utenfor bygda. Hoven var dypt religiøs og inspirert av Hans Nielsen Hauge, industrigründeren bak den kristne bevegelsen haugianerne. På grunn av den kristne forankringen ble det ansett som trygt å sende unge jenter til ullvarefabrikken på Sjølingstad.

Våningen, oppført som bolig for de kvinnelige arbeiderne, var til å begynne med eneste bygning i tillegg til selve fabrikken, som var en trebygning i én etasje. Men i 1897 ble det bygget fabrikkskole. Skoleloven krevde på den tiden at bergverk og fabrikker med mer enn 30 arbeidere måtte ha fast skole for arbeidernes barn, og det var verkseieren som måtte ordne med et skolelokale.

Kjøpte ull, solgte ferdigvarer

– Hoven ble ansett som en nøktern mann som investerte litt etter litt. Butikk, funksjonærbolig, disponentbolig og nye fabrikkbygninger ble oppført etter hvert som behovet meldte seg og økonomien tillot det, forteller Sylvi Sørensen, som er leder ved museet Sjølingstad Uldvarefabrik.

I 1899 ble fabrikken én etasje større, og butikken og funksjonærboligen ble bygget omtrent samtidig. Disponentboligen kom til i 1907, fargeriet i 1909 og kontorbygget i 1912. Appreturen med valkemaskiner, for etterbehandling av produserte tekstiler, ble reist i 1924.

Fram til midten av 1930-tallet økte arbeidsstokken jevnt og trutt, fra 36 i 1897 til 89 i toppåret 1935. Vanligvis var det mellom 40 og 60 ansatte, men i perioder av året ble det hyret inn flere arbeidere. Kvinnene var som regel i flertall, men ikke alltid. Fabrikken hadde hele tiden en stor andel mannlige arbeidere.

– Rene spinnerier og veverier sysselsatte i stor grad kvinner, men fordelingen mellom kvinner og menn var likere ved fabrikker som denne. I ullvarefabrikkene ble mange av operasjonene regnet som mannsarbeid. Sjølingstad Uldvarefabrik var en type virksomhet som gjorde hele prosessen med bearbeiding av råmaterialet ull til ferdige produkter. Ulla ble sortert, vasket og bearbeidet gjennom prosesser som plyssing, karding, spinning, veving, farging og etterbehandling, forteller Birgitte Sørensen.

Kvinnene jobbet som vevere, spolere, tvinnere, rennere, nuppere, pakkere og ekspeditører. Ved de større maskinene var det tradisjonelt bare menn som arbeidet. Mennene var gjerne valkere og fargere, samt lagerarbeidere og funksjonærer.

Saueull fra fjern og nær

Mye av ulla ble levert til fabrikken av sauebønder som bodde i nærheten. Leiespinning var lenge en sentral del av det fabrikken drev med. Det vil si at kunder leverte ull fra egne sauer og fikk ferdige produkter tilbake.

Det ble også kjøpt inn ull fra andre kanter av Norge, og dertil fra utlandet. Via agenturfirmaer ble det importert ull fra land som Storbritannia, New Zealand, Australia og Argentina, opplyser Birgitte Sørensen.

– En kombinasjon av norsk og utenlandsk ull var nødvendig for å tilfredsstille kundens krav til kvalitet. Det var også behov for innslag av andre fibrer i stoffene. Bomullsgarn og fint, slitesterkt kamgarn ble hele tiden benyttet i en viss utstrekning. Sjoddigarn var også vanlig. Hoven-familiens sjoddifabrikk ble drevet parallelt, og var fast leverandør av sjoddi til ullvarefabrikken, forteller hun.

Fredli Shoddyfabrik brant ned i 1943, og etter brannen ble sjoddi kjøpt inn fra andre fabrikker.

Mer motebevisste nordmenn

Allerede på 1930-tallet kunne motene endre seg raskt, og i tekstilindustrien var det klart uttalt at det var en utfordring å henge med på motesvingningene, opplyser historiker Birgitte Sørensen.

– Fabrikken på Sjølingstad tilpasset seg motebildet og etterspørselen, særlig når det gjelder farger og mønster. I korrespondansen med fabrikkens agent i Oslo ser vi hvor viktig det var å være oppdatert. I april 1936 skrev agenten: «Det ser ut til at det ikke er salg i ensfargede varer om dagen. Sportsvarer og stripete kamgarn er kravet». Endringer i folks arbeidsdag, og mer fritid, førte til andre krav til stoffer. Nikkers ble populært, og vevde puttis ble et alternativ til gamasjer og lange raggsokker, forteller hun.

Fra fabrikk til museum

På 1960-tallet ble importvarer vanligere, og billige, vevde stoffer fra Asia utgjorde en stor trussel for de norske tekstilprodusentene. Det førte til at Sjølingstad Uldvarefabrik i større grad satset på spinning av strikkegarn for videresalg, samt spinning av garn til gulvtepper.

– Fabrikkens lønnsomhet gikk gradvis nedover på 1970-tallet. Maskiner og utstyr begynte å bli gammelt, og investeringsbehovet var stort dersom lønnsomheten skulle øke. I en bransje med høy konkurranse ble det istedenfor valgt å avvikle driften i 1984, meddeler Birgitte Sørensen.

Nedleggelsen endte heldigvis ikke med at fabrikken ble revet. Den ble heller ikke stående urørt – med det forfallet av både bygninger og maskiner dette ville medført.

– Tidligere ansatte fikk lov til å bruke maskinene, noe som var svært viktig for opprettelsen av Sjølingstad Uldvarefabrik som museumsfabrikk i 1989. I dag har vi mange gamle maskiner som går nesten året rundt. Det er et museum, men vi produserer også ullvarer, som strikkegarn, sjal og tepper. Vi lager også plissé, et foldet ullstoff, til stakker til både setesdalsbunaden og Vest-Agder-bunaden. Plissé til bunader er blitt fremstilt her i om lag 100 år, forteller museumsleder Sylvi Sørensen.

Fakta om 
AS Sjølingstad Uldvarefabrik


Hvor: Sjølingstad i Lindesnes kommune, Vest-Agder.

Når: Fra 1894 til 1984. Museumsfabrikk fra 1989, innlemmet i Vest-Agder-museet i 2006. Ull-
varefabrikken er blant de utvalgte industrielle anleggene som får støtte fra Riksantikvaren.

Disponenter: August Hoven (1894-1910), sønnen Andreas Hoven (1910–1949) og sønne-sønnen August Hoven d.y. (1949-1983). Sistnevntes barn ønsket ikke å overta driften i 1983. Hans Graaner kom da inn som disponent, men avviklet driften året etter.

Hva de produserte: Strikkegarn og vevgarn. Vadmel og andre vevde stoffer til å sy klær av. I tillegg ble det fremstilt ferdigvarer som tepper, pledd, sjal og plissé, og det var litt produksjon av maskinstrikkede klær. Ellers 
produserte Hoven-familien sjoddi fra 1891 til sjoddifabrikken brant ned i 1943.

Nedlagte norske ullvarefabrikker


Nedlagte fabrikker som produserte garn og stoffer av ull: 
Aalgaards Uldvarefabrikker (Ålgård, Rogaland) Tingvoll Ullvarefabrikk (Tingvoll, Møre og Romsdal), Trollefos Uldvarefabrik (Holmedal, Sogn og Fjordane), Førde Ullvarefabrikk, Indvik Uldvarefabrik (Innvik, Sogn og Fjordane), Sygna Uldvarefabrik (Leikanger, Sogn og Fjordane), Evebøfoss Fabrikker (Sandane, Sogn og Fjordane), Sogne-fjorden Uldvarefabrik (Sogndal), Frysja Uldvarefabrik (Oslo), Heggedal Ullvarefabrikk (Asker), Bernhard Brænne AS (Trondheim), Fredfoss Uldvarefabrik (Vestfossen, Buskerud), Arne Fabrikker (Arna, Bergen) og Berger og Fossekleven fabrikker (Berger, Vestfold).


I tillegg til ullvarefabrikkene nevnt over, var det en rekke spinnerier, veverier, trikotasjer (strikkede klær/maskinstrikk) 
og konfeksjonsfabrikker som benyttet ull. Tekstilproduksjon 
var blant Norges største industrier på begynnelsen av 
1900-tallet, men mange av 
tekstilfabrikkene ble lagt ned 
fra slutten av 1950-tallet og fram til i dag. Dale Garn ble eksempelvis lagt ned i 2014, men de fleste tekstilfabrikkene forsvant på 1970- og 1980-tallet.

Ullforedling i Norge i dag


Rauma Ullvarefabrikk i Møre 
og Romsdal, Sandnes Garn 
i Rogaland og Hillesvåg Ull-varefabrikk i Hordaland er i dag Norges største produsenter av strikkegarn av ull. Det spinnes også garn på noen mindre spinnerier, som Telespinn i Seljord kommune, Selbu Spinneri i Sør-Trøndelag og Spinnerigården 
i Grimstad kommune.


Ellers produseres det garn og ullvarer på museumsfabrikken Sjølingstad Uldvarefabrik. Janus (Espeland, Bergen) produserer ullundertøy i Norge. Blant trikotasjefabrikkene kan Oleana (Arna, Bergen) og Norlender Knitwear (Osterøy ved Bergen) nevnes.


Gudbrandsdalens Uldvare-fabrik på Lillehammer, som har spesialisert seg på møbelstoffer og bunadstoffer, kjøpte nylig bunadstoffprodusenten Mandal Veveri.



Annonse

© 2018 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no